Snowboard som motkultur i byens gater
Som en motkultur utfordrer urban snowboarding ikke bare den fysiske arkitekturen, men også den mentale strukturen som preger byen.
Av Nora Ulrikke Andersen og Karen Marie Suppras Schmidt
I dagens Oslo, preget av flere tiår med markedsliberal byutvikling, foregår det i løpet av vinterhalvåret aktivitet som bryter med den polerte fasadens ønske om kontroll og forutsigbarhet.
I områder av byen som opplever økt overvåking og fremstår som strømlinjeformet, har urban snowboarding blitt en subkultur som utfordrer fasadeestetikken og tar gatene i retning mot det kaotiske og autentiske.
Oslos gater har siden 1980-tallet sett en gradvis transformasjon mot det polerte og sterile. Denne endringen, drevet av nyliberale prinsipper, har gitt byen et stadig mer uniformt ytre som noen opplever som sjelløst.
Bymiljøet er preget av at byen blir «renere», myndigheter og private ønsker mer overvåking, og all utvikling og aktivitet blir stadig mer gjennomregulert.
Ikke bare nyliberalismen, men også vinteren selv, skaper en utfordring for landskapsarkitekter og byplanleggere. Oslo har blitt kritisert for å ikke være godt nok rustet for det kalde klimaet.
Men i stedet for å se vinteren som et hinder, ser noen potensiale i snøbyens muligheter.
Folk fra hele verden har reist til Oslo for å utnytte byen denne vinteren. De kommer for å filme snowboard i gatene. Rekkverk og andre urbane elementer blir brukt til triks, og aktiviteten setter en ny scene for et samspill mellom snowboarding, arkitektur og byens liv.
Snowboard blir mer enn en sport; det blir en form for motstand mot den etablerte bruken av byrommene. Et kontrollert og snølagt byrom blir omgjort til en arena for kreativitet. Vi blir minnet på at byen fortsatt har rom for frihet og spontanitet.
Snowboarderne tar byen tilbake, finner plass for ny aktivitet i byen og gir den en ny stemme som sier: her kan man ta plass og være seg selv. Gate-snowboarding viser en plattform for muligheten for selvuttrykk, innenfor de stramme rammene som skapes ved en realisert nyliberal byutvikling.
Karen Marie Suppras Schmidt, som har dokumentert denne subkulturen gjennom bilder, forteller meg at forbipasserende ofte stopper opp for å se på snowboardkjøringen når hun tar bilder. De fleste setter pris på at byen blir brukt på en annerledes måte.
Som en motkultur utfordrer urban snowboarding ikke bare den fysiske arkitekturen, men også den mentale strukturen som preger byen. Aktiviteten og mentaliteten kommer til uttrykk i filmer som viser snowboard som subkultur i byen – som viser oss at byen kan være uforutsigbar og levende.
Filmene som dokumenterer denne motkulturen, gir publikum muligheten til å oppleve byen på en ny måte og åpner for diskusjon om hvordan vi ser på og bruker byrommene.
Vi anbefaler alle å ta turen når filmene skal vises neste høst.
Snowboardkjørere: Kasper Brattested, Simon Houlind, Rasmus Nielsen.
