Taklandskapet på Le Corbusiers Unité d’Habitation i Marseille

Fra røft til raffinert: Marseille i endring

Marseille, som ligger i Sør-Frankrike, er landets eldste by, og har i dag rundt to millioner innbyggere inkludert forsteder. Byen ble grunnlagt ca. 600 år f.Kr. av greske kolonister. Marseilles historie er tett knyttet til havet, som brakte de første innbyggerne hit. Rundt fem hundre år senere ble havnen anlagt – en naturlig havn for handelsskip. Beskrivelser av byens historie finnes på Marseilles offisielle turismesider (Marseille Tourist, Leisure and Convention Office 2025).

Havnen ligger ved den gamle bydelen Le Panier. Vi trekkes dit og tilbringer en kveld i området. Le Panier er en av byens største severdigheter, kjent for sitt kunstneriske preg. Som en levende illustrasjon av akkurat dét, går vi forbi en mann som maler en vegg. Selv om mange bydelens tilbud er rettet mot turister, er Le Panier mer enn en kulisse. Folk sitter og prater foran husene og på torgene. Fra noen vinduer henger klær til tørk, og på gaten leker et barn med en fotball. Mest overraskende er det hvordan bydelen har omfavnet det grønne: trapper og inngangspartier flommer over av planter.

Mot slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var bydelen svært tett befolket. Den øvre delen er bevart, men store områder nær havnen ble ødelagt under andre verdenskrig og gjenoppbyggingen etterpå. I etterkrigstiden ønsket man ikke bare å bedre boforhold og hygiene, men å definere forholdet mellom borger, hjem og stat på nytt i tråd med velferdsstatens idealer. I Marseille ble særlig slumlignende boliger revet. Boligpolitikken skapte ikke bare nye hjem, men befestet også sosiale og etniske hierarkier. Myndighetene bestemte hvem som var “moderne nok” til å fortjene en ny bolig (Nasiali 2012). Moralsk skikkethet og “sosialitet” var kriteriet. I første omgang var det fattige franske arbeiderfamilier, italienske innvandrere, romfolk og familier fra koloniene som ble utelukket, men etter Algeriekrigen på 1960-tallet, ble stigmatiseringen nesten utelukkende rettet mot algeriere.

Le Corbusiers Unité d’Habitation – “boligmaskinen” – var et svar på boligmangelen etter krigen og inngikk som en del av en bredere moderniseringspolitikk. Den ble opprinnelig bygget som sosialbolig, men privatisert bare to år etter. Arkitekturen i Unité d’Habitation kombinerte funksjonalitet og estetikk, med vekt på lys, luft og romfølelse. Idealet ble realisert gjennom tett boligbygging omgitt av felles grøntområder og åpne rom. Bygget ligger i en park i det 8. arrondissement.

Når kvelden faller på, går vi fra Rond-Point du Prado-stasjonen langs gater fulle av mennesker. I luften blandes forventning og larm. Dunkingen fra Vélodrome får gatene til å dirre. Jul, en superstjerne fra Marseilles forsteder, formidler sin kjærlighet til byen gjennom musikken. Jul brukes også for å trekke turister, og regionens turistsider har en artikkel som viser steder i Marseille som er knyttet til ham. Som en kuriositet viser nettsiden også en musikkvideo i hans fotspor, som inkluderer 16. arrondissement i Nord-Marseille, til tross for at turister blir frarådet å besøke området. Konsertområdet er tungt bevoktet: politibiler står på hvert hjørne, og bevæpnede politifolk patruljerer. Vi blir ikke værende, men går raskt videre til larmen avtar og parken tar over. I det fjerne reiser en massiv grå silhuett seg over trekronene. Når vi nærmer oss, blir dimensjonene tydelige: en enorm betongblokk som hviler på bjelker.

Vertikal landsby og betongstrand

Unité d’Habitation er reist på søyler, slik at bakkenivået fristilles til grøntområder, fotgjengere og biltrafikk. Bygget er 135 meter langt, 24 meter bredt og 56 meter høyt. På avstand ser det ut som et skip som henger i lufta. På veggen ved inngangsparti er Le Corbusiers idealfigur inngravert i betongen: en mann på 1,83 meter.

Bygget består av 330 moderne leiligheter samt fellesarealer. De private boenhetene er modulbaserte, mens tredje og fjerde etasje har innendørs “handlegater”. Opprinnelig fantes det dagligvarebutikk, slakter og frisør, men i dag er slike tjenester flyttet til hypermarkeder utenfor boligområdet. Nå finnes én liten restaurant, utstillingslokaler, bokhandel og designbutikk. Restauranten tilbyr en enkel lunsj laget av rene råvarer i en hjemlig atmosfære. I tillegg huser bygget et hotell.

På taket av boligblokken åpner det seg et funksjonelt byrom under åpen himmel. I sitt femte arkitekturprinsipp om “takhager” (1923) definerte Le Corbusier taket som en bygningens øverste etasje. Denne kunne inneholde fasiliteter for svømming, annen sport og grønne hager. Og nettopp her i dette bygget kunne Le Corbusier realisere noen slike ideer. Taket består av flater og buede former. Under buene var det opprinnelig anlagt en gymsal og en barnehage, men i dag er lokalene i det store og hele viet kunst. Siden 2013 har kunstgalleriet Marseille Modulor (MAMO) holdt til her (men under vårt besøk var lokalet tomt, sommerutstillingen åpnet først i juli). I en annen bue holder et kunstverksted til, synlig gjennom en glassvegg. På taket finnes også et barnebasseng, noen betongbed med beplantning og en kunstig høyde. Kanskje ikke helt en takhage, akkurat. Men de amaryllisformede pipene tilfører taket en karakteristisk silhuett – samtidig som de fungerer som ventilasjonskanaler. Langs murene er det laget en løpebane.

Bygget ligger mellom fjell og hav. Det 300 kvadratmeter store taket smelter sammen med landskapet: de grove betongflatene speiler kalkfjellenes rå overflate, mens de lyse flatene reflekterer havet i horisonten. Le Corbusier (1951, 148) skrev følgende

“Fra 56 meters høyde åpner det seg et av verdens mest strålende og rørende panoramaer: havet og øyene, Saint Cyr-fjellene og Puget-toppen, Sainte-Baume, Sainte-Victoire-fjellet, Marseille-byen og Notre-Dame-de-la-Garde, l’Estaque. Når de praktiske behov er oppfylt, er det tid for å tenke på proporsjoner. Dette taket skal være en del av Marseilles landskap: dets konturer må tale, det må tale i varierte og nyanserte toner.” (min oversettelse)

Taket som del av landskapet

En torsdags ettermiddag ser jeg taket for første gang. Heisen tar meg til niende etasje. Jeg åpner døren. På glasset er ordensreglene ført opp: det er strengt forbudt å klatre på betongkonstruksjonene og ha piknik på taket. Vinden rusker i håret. Solen reflekteres sterkt i betongen. Jeg blir blindet av lyset. Nede høres sirener og lyden fra Vélodrome. En turistgruppe samler seg i nordenden.

De høye murene hindrer utsikt. Bygget er laget etter Le Corbusiers “modellmenneske”: en mann på 1,83 ser over rekkverket. Jeg er 1,55 og får ikke lov til å klatre opp. Gjennom åpningene i muren skimtes hav og fjell. Når jeg går mot midten, åpner panoramautsikten seg. Jeg ser Pariserhjulet foran horisonten. Betongen smelter sammen med fjellene. Noen boligblokker stikker opp i det mer urbane landskapet. Jeg føler naturens kraft – opplevelsen er overskridende. Likevel søker jeg skygge fra solen. Å løpe på betongen frister ikke.

Le Corbusiers arkitektur avslører sine motsetninger i detaljene. Han var mer en individualistisk visjonær enn en deltakelsesorientert arkitekt. Allerede ved ferdigstillelsen var bygget omstridt og ble kalt “den gale mannens hus”. For Le Corbusier var det et svar på kritikerne at barna tok taket i bruk.

Fortsatt bruker en barnehage taket som lekeplass. Klokken halv fire fylles det av barnerop. Landskapet i betong inviterer til aktivitet. Sparkesykler, trehjulssykler og løpesykler i gult, rødt og blått suser rundt på takflaten. Hulahopringer slår mot betongen. Leken gjenlyder i det karrige rommet.

Som pilegrimsmål for turister og arkitekturinteresserte fungerer taket samtidig som barnas lekeplass i hverdagen. Andre enn beboere har ikke adgang til den sørlige delen av taket. Jeg har ikke søkt forskningstillatelse, så jeg observerer på avstand. Barna sees som silhuetter. Jeg forstår ikke fransk, så deres ord når meg som rytmisk summing. Bygget fremstår både somlevende rom og historisk monument.

Jeg besøker taket også ved solnedgang og soloppgang. Som hotellgjest er jeg en midlertidig beboer og kan bevege meg fritt omkring. I heisen advarer en bestemor meg: Det kan blåse kraftig der oppe på taket. Når barna ikke er ute, oppsøker jeg sørenden. Et barnebasseng i turkis fanger blikket mitt. Det danner en magisk kontrast til betongen. Solnedgangen deler jeg med to unge kvinner som fotograferer hverandre. Ellers er det stille. Senere på kvelden vil Juls konsert dominere lydbildet.

Om morgenen klokken seks fremstår taket i pastellaktig lys. Måker svever i lufta, duer tripper på betongen. Jeg beundrer kalkfjellene og undrer hvor betongen til bygget kom fra. Senere spør jeg guiden, men hun vet ikke.

Et sted for kunst og skapelse?

Klokken 10:10 kommer barna igjen ut på taket. Jeg trekker meg litt unna, men betrakter deres kreative bruk av rommet. De sklir ned ramper med hulahopringer, sykler, leker og hviler i skyggene. De mest aktive tilbringer hverdagen under himmelen.

Le Corbusier var i sin tid også sterkt opptatt av barnas kreativitet. Sammen med den første barnehagelederen, Lilette Ripert, ble det i 1953 gjennomført et større veggmaleriprosjekt. Barna ble satt til å male hele 100 meter av muren, riktignok under strenge instrukser fra arkitekten selv: Motivene skulle være nøyaktig 2,26 meter høye, de skulle ha en bestemt avstand, og fargene skulle være fra hans egen palett – med en særlig prioritet til svart og gult. To år senere instruerte han fotografen Louis Sciarli, som skulle dokumentere kunstverket for magasinet Elle, nøye om hvordan barna skulle fremstilles.

I dag er det kunstrommet MAMO som søker å ivareta kreativiteten. Designer Ora Ito grunnla stedet i 2013, som et springbrett for kunst. I presentasjonen som hans assistent sender beskrives det vertikale samfunnet av Le Corbusier mer som et manifest enn et monument. For Ora Ito er taket byggets krone og utkikkspunkt mot himmelen.

«Kunstnere inviteres til å skape gjennomførbare utopier i dialog med Cité Radieuse, dens innbyggere, marseillais og hele Middelhavet. Kunst – alle kunstformer – sees her som en kamp, i Bourdieus ånd: et ansikt-til-ansikt mellom kunstneren og Le Corbusier, der kreativitet, innovasjon og mot seirer. Verkene skal leke med arkitekturen, fargene og omgivelsene, og hente inspirasjon fra stedet.»

Ordene forblir gåtefulle. Jeg får ikke intervju med Ora Ito. Men sitatet antyder at kunsten her vektlegger form, visuelle elementer og lek med arkitekturen.

Allikevel har noen av kunstrommets verk oppgjennom årene samtalt med byen. Alex Israel (2019) omformet taket til “Gotham City”, inspirert av Marseilles barske image og Le Corbusiers brutalisme. Invader, en anonym kunstner (2020), som brukte taket som utgangspunkt for å rekonstruere sitt atelier for å skape mosaikker som en form av piksel gatekunst. Motivene spilte på lokal kultur og populærkulturelle symboler, med en fargeskala i blått og hvitt – en hyllest til Middelhavet og byggets ånd. Fra taket spredte seg mosaikkene ned i byen som en form for “akupunktur”, som fremhevet uvanlige steder.

Epilog

Den siste kvelden sitter datteren vår på balkongen og sier at hun ser på en film. Utsikten fra Unité d’Habitation fungerer som hennes kino. Hennes og barnehagebarnas kreative bruk av monumentet inspirerer til å spørre: hvilke andre former for skapelse kan dette bygget romme? Hvordan viser kreativiteten seg på taket, mellom jord og himmel, mellom fjell og hav, midt i det røffe Marseille og den middelhavsblå paletten?

Kilder

Benton, T. (2013). Marseille: Unité d'habitation or "The company of clouds, the sky, or the stars". In: Cohen, Jean-Louis ed. Le Corbusier: an Atlas of Modern Landscapes. New York: Museum of Modern Art, pp. 201–211.

Cohen, C. (2020), Coming to Rest: Aesthetics of Cosmopolitanism and Mobility in Marseille. City & Society, 32: 272-293. https://doi.org/10.1111/ciso.12278

Jamrozik, J. & C. Kempster (2021). Growing Up Modern: Lessons from Childhoods in Iconic Homes. Birkhäuser.

Lacomba-Montes, Paula (2015). Le Corbusier y Lilette Ripert. Les Maternelles vous parlent, hacia una pedagogía más humana. EN Congreso Internacional Le Corbusier, 50 años después (LC2015). Valencia: Editorial Universitat Politècnica de València. DOI: http://dx.doi.org/10.4995/LC2015.2015.758

Office Métropolitain de Tourisme et des Congrès de Marseille (2025). https://www.marseille-tourisme.com/en/discover-marseille/culture-heritage/history-of-marseille/

Nasiali, M. (2012). Ordering the Disorderly Slum: “Standardizing” Quality of Life in Marseille Tenements and Bidonvilles. Journal of Urban History, 38(6), 1021-1035. https://doi.org/10.1177/0096144211435120

Schmid, E. (2024). Reassembling Marseille’s mosaic: urban planning in service of a post-World War II imagined identity. Planning Perspectives, 39(5), 1179–1194. https://doi.org/10.1080/02665433.2024.2371948

Provence-Alpes-Côte d’Azur Tourism Board (2025). A walk in the footsteps of Jul: To the rapper’s origins in Marseille. <https://provence-alpes-cotedazur.com/en/things-to-do/culture-and-heritage/a-walk-in-the-footsteps-of-jul-to-the-rappers-origins-in-marseille/>