Tolv tylfters tragedie

Fotograf Ute Zscharnts bilde fra en festmiddag i Berlin i november 2014 skiller seg ut i kaskaden av arkitekturbilder på nettet. Det perfekte sentralperspektivet i komposisjonen understrekes av høye, symmetriske søylerekker som strekker seg mot rutenettet av bjelker i taket. Det formelle tablået fullendes av langbordene med hvite duker under spillet av lys og skygger mot høstkvelden utenfor. I den duvende sjøen av mørkkledde gjester stikker en og annen fargeglad aftenkjole seg ut, mens servitører i hvite skjorter haster mellom bordene før neste taler får ordet. Et presist øyeblikksbilde fanget i et tidløst rammeverk, som i et renessansemaleri.

Vertskap var arkitekt David Chipperfield og Storbritannias ambassadør Simon McDonald. Den private tilstelningen markerte engelsk-tyske forbindelser og ville fremme diskusjon om Europa, ikke bare som et marked, men som kulturell realitet i skyggen av en mulig, forestående Brexit-avstemning. Den store hallen der middagen fant sted utgjør den øvre delen av Berlins «Neue Nationalgalerie». Det ble ferdigstilt i 1968, og er et av de mest berømte byggverkene i moderne, europeisk arkitektur. Galleriet ble tegnet av den tyske arkitekten Mies van der Rohe. Han var den siste direktøren for den modernistiske Bauhaus-skolen som etter nazistisk press ble stengt i 1933. Mies van der Rohe flyttet til USA i 1938. Han kom tilbake til Tyskland først i siste halvdel 1960-tallet for å tegne det som skulle bli det siste verket han rakk å fullføre før han døde i 1969.

Takkonstruksjonen over utstillingshallen består av en 1,8 m høy bjelkerist, det vil si et kvadratisk rutenett av sammensveiste stålbjelker (38 bjelker, 19 i hver retning). Taket spenner cirka 65 x 65 meter, og bæres av åtte stålsøyler, to under hver ytterside i kvadratet. De cirka 8 m høye søylene har et korsformet tverrsnitt, som gir dem et lettere uttrykk og gjenspeiler rutenettet i taket. Hele konstruksjonen er sortmalt, som så mange av Mies van der Rohes stålprosjekter. Det gjør at skjelettet av søyler og bjelker får et samlet preg. Det virker slankere, samtidig som omrisset avtegner seg skarpt mot byomgivelsene og himmelen. Høye og ubrutte glassvegger er trukket cirka. 7 m inn fra kanten av taket, og rammer inn utstillingshallen, som blir et søylefritt rom på cirka 51 x 51 m. Det forener de modernistiske idealene om rettvinklet stramhet og ubegrenset, romlig åpenhet. Så hvorfor er hallen full av granstammer? 

David Chipperfield hadde allerede vunnet stor og internasjonal anerkjennelse for gjenoppbyggingen av Neues Museum i Berlin. Det er et historisk museum som ble tegnet av Friedrich August Stüler, og opprinnelig ferdigstilt i 1859. Museet ble sterkt skadet under bombingen av Berlin under krigen, og siden neglisjert av myndighetene i DDR. Chipperfields restaurering (1997-2009) ble utviklet i aktiv dialog med myndigheter og museumsfolk. Resultatet er storslått, og viser en finstemt balanse der det gamle er hentet frem samtidig som det tapte både er tydeliggjort og erstattet. Prosjektet fikk Mies van der Rohe-prisen, EUs pris for samtidsarkitektur, i 2011. Året etter ble Chipperfield engasjert for også å rehabilitere Neue Nationalgalerie, Mies´siste, store verk. Frem til oktober 2014 hadde kontoret hatt tid til å utvikle en hovedstrategi for fornyelsen. I januar 2016 skulle galleriet stenges, og perioden med registrering og rehabilitering begynne. Det åpnet en mulighet for å arrangere en utstilling som markerte tidskiftet i byggverkets historie, samtidig som planer og deltakere ble presentert.

Chipperfield valgte å gjennomføre en «intervensjon», det vil si et inngrep eller en installasjon som samvirker på en bevisst måte med et eksisterende verk, i dette tilfellet Mies van der Rohes store utstillingshall. 144 søyler i rundtømmer, i full romhøyde (cirka 8 m), ble stilt opp i krysningspunktene mellom stålbjelkene i taket. Skogen av søyler omkranset et indre, åpent areal som skulle brukes til informasjon og møter om den forestående fornyelsen av kunstgalleriet. Utstillingen, som varte fra 1. oktober til 31.desember 2014, fikk tittelen «Sticks and Stones». 

Gili Merin rapporterte for nettstedet ArchDaily fra åpningen av utstillingen: «Ved å referere til barnerimet «Sticks and stones may break my bones, but words will never hurt me» understreker Chipperfield at arkitekturens kraft går langt utover ordenes makt: «På en måte tydeliggjør tittelen ideen om at det fysiske er viktigere enn det skrevne eller sagte, som vi, som arkitekter, må tro på». I forklaringen av det paradoksale i å sette inn søyler i et berømt, søylefritt rom, sa Chipperfield: «Søylen har blitt den moderne arkitekturens glemte barn. (..) Vi trenger egentlig ikke søyler mer. Du kan spenne femti meter uten søyler, slik dette rommet viser oss. Søyler pleide å bære språk, å skape rom, så vi ønsket å hylle søylens tapte kvaliteter.» (Artikkelforfatterens oversettelse fra engelsk.)

David Chipperfield var en av mine favoritter, og her var jeg om bord. Alt for mange nye museer hadde brukt for mye stål og betong på voldsomme, utkragende volumer som i stedet kunne vært båret av få og slanke søyler. Trestammen er naturens selvgrodde søyle, med CO₂-opptak og karbonlagring under vekst som mer enn utligner utslipp ved felling, transport og bearbeiding. Kvistet og barket, i sin opprinnelige, ubeskårne form, har rundtømmer et bedre styrke/vekt-forhold enn stål, og er minst like sterkt som limtre. 

Med langstrakte og eikekledde saltaksbygg i Elve- og rosport-museet i Henley-upon-Thames hadde David Chipperfield fått sitt gjennombrudd hjemme i Storbritannia i 1998. Senere hadde han først og fremst markert seg som en mester i anvendelsen av mineralske materialer. Naturstein, tegl og betong i byggverk med enkel og stedsbevisst volumoppbygging og fasader preget av presise detaljer i rekker av søyler og vinduer. Var intervensjonen med trestammer i Berlin et signal om en ny interesse for tre i Chipperfields konstruksjoner?