VALG 2025: Arkitekter og politikk

1905 – ny nasjonal arkitektur

OAF – den gang KAF – ble stiftet i 1906, rett etter unionsoppløsningen. Uavhengigheten var Venstres verk, og det gjaldt å overbevise oss selv, og verden rundt oss, om at vi var en nasjon med særpreg og kultur. Arkitekturen fikk en rolle.

Sveitserstil og Dragestil ble fortrengt av nye tolkninger av norsk egenart: Sen middelalder, med forbilder som Austrått og Rosendal og innlandets tømmerbygg ble symboler på det ekte Norge. Unge radikale arkitekter fordømte «falsk» historisme. Konkurransen om Kongeboligen på Holmenkollen, ble et vendepunkt.

Venstres visjoner preget nå de viktigste arkitektenes formgiving. Samtidig var det viktig for standen å markere seg som en sentral aktør innen borgerskapet. OAFs møter ble gjennomført med snippkjole, punsjeboller og ærverdige tiltaler. Utsagnet «Arkitekturen er alle kunsters mor», gikk igjen. 

Byplaner og sosial boligbygging

Under første verdenskrig, med dyrtid og bolignød vedtok Bystyret kommunale boliger for arbeidsfolk, Høyre ville bygge brakker. Arkitektene, som aldri hadde sett billige boliger som sitt ansvar, fikk en gylden mulighet. Stortinget skjerpet også kravene om bygningslov og reguleringsplaner. Borgermester Arctander talte i OAF.  Harald Hals ble Oslos boligsjef og senere byplansjef. Vi fikk Torshov, Lindern, Rosenhof, helt ulik bebyggelsen på Grünerløkka, Tøyen og Grønland. Byplanlegging og sosial boligbygging utvidet fagets relevans!

Arbeiderpartiet fikk makten i Oslo rundt 1930. Den russiske revolusjonen begeistret fortsatt mange. Funksjonalismen og modernismen ble fagets svar på tidens dype økonomisk krise. Ledende arkitekter, som Ove Bang, støttet Plan-gruppen og trakk mot venstre, ikke Venstre. Einar Gerhardsen og Trygve Lie besøkte OAF. «Vi-kan»-utstillingen i 1937-38 mønstret både sosiale og estetiske visjoner og ble en bonanza av fremtidstro!

Arkitekten var den nye tidens mann, med tweeddress, stålrørsmøbler og sosialt ansvar.

Krigen og gjenreisningen

Krigsårene ble både en parentes og en viktig opptakt til nye tider. Offentlig ansatte ble sparket på politisk grunnlag. Privatpraktiserende jobbet for nazistene for å overleve. I 1946 ble 1/3 av foreningens medlemmer straffet for sviket. Andre gikk inn i motstandsbevegelsen: Kristen Rivertz ble drept som fange i Tyskland, Knut Sinding Larsen fikk dødsdom, men overlevde.

Viktig for ettertiden ble Brente steders regulering og Boligundersøkelsen, initiert av Jacob Christie Kielland og Carsten Boysen. Resultatet bidro sterkt til etterkrigstidens offensive boligpolitikk med husbanklån og nye drabantbyer. En alliansen mellom LO/Arbeiderpartiet og arkitektene preget tiden, uttrykt i Vinterlekene i 1952, utbyggingen av de første drabantbyene, som Lambertseter, og Frode Rinnans enorme posisjon. Antakelig fagets sterkeste periode!

Midt på 1950-tallet var det kretsen rundt den gamle Plangruppen som holdt tøylene og fordelte oppdragene. PAGON ble talerøret for yngre arkitekter, som både krevde oppdrag, en mer moderne arkitektur og større rom for individualisme. Utover 1960-tallet sto mange av dem for industriell boligproduksjon (Ammerud og Haugenstua), sanering av gamle bydeler (Grünerløkka og Enerhaugen), og planlegging av bymotorveier.

Alt fulgte Bystyrets politiske prioriteringer, men da reaksjonen kom var det i stor grad arkitektene som ble svarteper. Ved Krisekurset forarkitekter stilte Fehn, Grung og Østbye til studiestart med genser og fløyelsbukser – bohemene fant sammen!

Radikal planlegger eller konservativ husarkitekt?

Kanal representerte, sent på 1960-tallet, et nytt oppbrudd, som en løs allianse av arkitekter og samfunnsforskere, der kvinner for første gang utgjorde flertallet. De grep inn i saneringen av Vaterland, og forpurret planene om et storstilt kontorkompleks. For dem var det offentlige et motstykke til kapitalismen. En parole het «Radikal planlegger, eller konservativ husarkitekt?». Pussig!

Snart fulgte en rekke initiativer: feministisk mobilisering av kvinnelige arkitekter, aksjoner mot Bymotorveien og studenter engasjert i lokal motstand mot saneringsplanene for Grünerløkka, Rodeløkka og andre bydeler.

Kommunens saneringsplaner ble erstattet av Byfornyelse og Bakgårdssanering. En seier for beboerne! Tidlig i denne perioden hadde PAM Melbye og Eyvind Alnæs vært pionerer som tok opp miljøvern. Omkring 1970 viste OAF utstillingen kalt «Og etter oss?» på Rådhusplassen, og snart var en gjeng svartkledde studenter opptatt av solenergi og ressursspørsmål!

Arkitektenes posisjon i samfunnet

Arkitekter har hele veien krevd autorisasjon og propagandert for egen fortreffelighet. Næringsvett paret med idealisme! De dype lavkonjunkturene rundt 1930 ble svelget, man emigrerte eller underbød hverandre, holdt på maska og avviste solidaritet med andre nødstedte, det være seg arbeidsledige ingeniører og arkitekter i Wien etter keiserdømmets fall i 1918, eller lokale bygningsarbeidere i streik.

Lavkonjunkturene slo på nytt inn fra 1970-tallet med konkurser og arbeidsledighet, men det var visst en del av naturens orden, og da vår første uavhengige fagforening nevnte ordet streik, ble sjefenes reaksjon omtalt i pressen som borgerverntendenser. Til da hadde man tenkt at vi alle var i samme båt. Var vi ikke det? 

Politikken på 1980-tallet med økonomisk liberalisering endte med jappetid og økonomisk krakk: Banker kom under statlig administrasjon og all byggevirksomhet stanset. Sammen med NAV og NTNU satt arkitektorganisasjonene i gang kompetansehevende kurs og etterutdanning, men lite ble gjort med at halvparten av byens arkitekter og byggebransje var arbeidsledige eller underbeskjeftiget.

Utover 1990-tallet løsnet det, men mye var endret. Arkitektnormen ble erstattet av anbud på prosjektering, og totalentreprenørene fordrev arkitektene som oppdragsgivers nærmeste rådgiver. OAF var først og fremst en tilskuer, slik den også var under bankkrisa rundt 2010 og i sammenbruddet i byggevirksomheten de siste årene.

Politikerne styrer ikke økonomien. Arkitektene føler avmakt, snur seg bort, drømmer om bedring, og små oppdrag!

Autonom, anonym og tilbaketrukket

Dag Solstad skrev om sitt indre eksil. Det samme gjaldt nok også arkitektene. Politikk ble bannlyst, nå var det estetikk som gjaldt. Midt under den store arbeidsledigheten var tolkninger av rom hovedtema for møtene i OAF.

Uttalelser om planer for utbyggingen i Bjørvika falt i fisk fordi styremedlemmer var engasjert i ulike, motstridende roller og prosjekter. De første triennalene rundt år 2000, ble lansert av Reidulf Ramstad som et oppgjør med 1968-generasjonens lammende hånd over faget.

Triennalene var, og er, et bra tiltak, og mye fra 1980-90-tallet kan kritiseres, men har til nå ikke klart å samle byen og beboerne bak arkitektenes syn på hvordan fremtiden skal formes.

I bystyret måtte politikerne med å forholde seg til en markedsstyrt byutvikling.

Bærekraftig og utålmodig

Nytt skifte. Var foreningens eksistensberettigelse i ferd med å forvitre? Hvordan svare på Arkitekturopprørets nostalgi? Skiftet kan tidfestes rundt Caroline Støvrings periode som styreleder. Engasjement for miljø- og ressursvern, bærekraftig bygging, kollektivtrafikk og fellesskapsløsninger har blitt faglig felleseie og samfunnsmessig mainstream, og preger alt vi driver med. Synkende kvalitet, spesielt i boligbygging er blitt et tema.

Takk til Ny boligplan! Foreningen gir høringssvar på offentlige utredninger som Høyhusplanen og Småhusplanen, men saker som den monstrøse utbyggingen av Rikshospitalet og salg av Ullevål sykehus til eiendomsutviklere, lar vi ligge.

I stedet gleder vi oss over regjeringens forslag til Arkitekturstrategi og planer for å bygge 130.000 nye leiligheter innen fem år. Flott, men på hvilke premisser skal det gjennomføres? Er det virkelig vilje til kvalitetsbedring, eller nytale for rasjonalisering, og kvalitetssenkning?

Der ligger dagens utfordring. Skal vi være relevante må vi heve stemmen og delta, for arkitekturen og de politiske rammebetingelsene!

«Lange linjer, brå skifter» lanseres 4. september på Arkitektenes hus.