Verneverdig – men følelsesløs?

Skallet og sjelen

Vi har lange tradisjoner for å fortelle arkitekturhistorie gjennom stilarter. Fasaden blir tidsmarkør: empire, sveitser, funksjonalisme, brutalisme. Interiøret – stedet der liv leves – risikerer å bli sekundært. Laurajane Smith minner oss om at kulturarv ikke først og fremst er ting, men handlinger og relasjoner: arv gjøres i nåtid, gjennom hvordan vi bruker og forstår steder.¹ Når vi tømmer interiøret for det hverdagslige – de små ritualene som får et sted til å kjennes kjent – fjerner vi også en viktig del av denne performative arven. Refleksjoner om interiørvern, rehabilitering og stedets ånd. Et interiør er ikke bevart før innsiden av en bygning lar kroppen huske det som var. Ikke ved å fryse tiden, men ved å la de viktige lagene bli igjen.

Juhani Pallasmaa peker på hvordan selv de minste kontaktpunktene mellom kropp og bygg – som en dørklinke – fungerer som et fysisk møte mellom bruker og arkitektur, og binder erfaringen til hånd og hud.² Det er et lite bilde som forklarer mye: Interiør handler ikke bare om form og funksjon, men om kropp og berøring. Hvordan et gelender ligger i hånden. Hvordan en terskel gir et lite knepp under foten. Den romlige hukommelsen er ikke abstrakt; den bor i materialer, temperatur, akustikk, lukt.

Steen Eiler Rasmussen insisterer derfor på at arkitektur må erfares – med hele kroppen – for å forstås.³ Et interiør kan måles og tegnes, men uten stemningen, lyset, lydene og mønstrene av bruk, mister vi det som gjør et rom til et sted.⁴ Når innsiden ikke stemmer med utsiden, oppstår en liten kognitiv kortslutning: kroppen forventer noe den ikke får.

Ikke bare fredning - også rehabilitering

Mye av diskusjonen om en eventuell bevaring av et interiør, skjer når et bygg fredes. Men de fleste norske bygg fredes aldri. Derfor er det kanskje viktigere å snakke om alle rehabiliteringsprosjekter. Hver gang vi oppgraderer en skole, et hotell, et kontor eller et kulturhus, står vi i praksis overfor vernespørsmål: Hva bør bevares, hva kan fornyes, og hvordan kan det nye spille sammen med det gamle? 

Det kan være fristende å «nulle ut» innsiden for å tilfredsstille universelle krav til lys, klima, lyd og fleksibilitet – noen ganger også å strippe tilbake til nøytrale flater for å gjøre alt «rent» og «tidløst».⁵ Men er det mulig å løse disse kravene og samtidig bevare spor av stedet – noen materialer, et romlig grep, et gjennomlys, en fargefamilie? Hver bygning har sin minneøkonomi: små ting som ikke nødvendigvis er «monumentale», men som bærer mye sanselig verdi. Jean Whitehead beskriver dette som å arbeide med bevisste «interrupter» – små avbrudd som lar tidligere lag forbli lesbare i det nye.⁶

Fred Scott kaller dette «rituals of occupation» – bevegelsene og bruksrutinene som over tid inngraverer seg i rom.⁷ Endrer vi funksjon, endrer vi også ritualene. Nettopp derfor er det så lett å miste et interiørs identitet, selv om vegger og planløsning står. Løsningen er sjelden å fryse alt; det handler om å oversette de viktige ritualene, ikke å slette dem.

Tre Bergenske eksempler

I Bergen kan vi se tre ulike måter å møte denne utfordringen på.

Grand Hotel Terminus viser at helhet kan bevares uten homogenitet. Trepanel, tepper og lamper viderefører en atmosfære som både gjester og byboere kjenner igjen. Når man går gjennom lobbyen, opplever man sammenheng – ikke bare et historisk skall. Ser man nærmere, er ikke alle rom i samme stil som lobbyen. Det er et valg arkitekten har tatt, og som kan leses som en aksept for at et bygg kan romme flere lag av tid og uttrykk – et slags palimpsest (lag-på-lag med lesbare spor) i praksis.⁸

Troldhaugen, Edvard Griegs hjem, er i dag et museum. Her er det mulig å kuratere interiøret slik at møbler, tekstiler og gjenstander bærer historien. Ingen ønsker at alle bygg skal bevares på denne måten – museet er en egen sjanger – men det minner oss om at interiør ikke bare er «faste elementer». Atmosfæren i små rom, lys over en bordflate, en stol som står akkurat der, kan være avgjørende for forståelsen av et sted.

Gamlehaugen er kongefamiliens offisielle residens i Bergen, og den illustrerer en tredje strategi: representasjonsrom med opprinnelig preg holdes ved like, mens drifts- og servicearealer er tilpasset dagens behov. Man kan diskutere hvor grensen går, men poenget er at det finnes en bevissthet om balansen mellom bruk og bevaring. Det er i slike avveininger genius loci – stedets ånd – virkelig prøves.⁹

Palimpsest - Å lese og skrive i lag

Begrepet «palimpsest» beskriver opprinnelig et pergament der gammel tekst skrapes ned og ny skrives oppå – men der sporene av det tidligere fortsatt kan leses. Det er et vakkert bilde. Mange gode rehabiliteringer fungerer nettopp slik. De bevarer ikke alt, men lar viktige spor bli – en trapp, en farge, en gesims, en lysåpning – slik at det nye står i dialog med det gamle. Whitehead viser hvordan «overwriting», «unwriting» og «redrafting» kan brukes som bevisste grep for å gjøre endring lesbar fremfor usynlig.¹⁰

Rodney Harrison formulerer det skarpt: kulturarv har lite med fortiden som sådan å gjøre – den er en aktiv, dialogisk praksis i nåtid som produserer framtid.¹¹ Å tenke palimpsest betyr å akseptere endring, men å gjøre den lesbar. Det som var før, skal ikke settes i hermetikk; det skal forbli en del av teksten.

Genius Loci - Mer enn nostalgi

Genius loci beskriver arkitekturens dypere lag, det som gjør at et sted oppleves som seg selv. Begrepet gir stor mening for interiører: ånden oppstår i samspillet mellom volum, lys, materialitet, akustikk og bruk. Det kan være en rytme av rom, et spesifikt gjennomlys, et materiale som går igjen i flere grep. I praksis betyr det at man kan skifte ut mye, men likevel beholde stedet – hvis de bærende kvaliteter forblir.¹²

Det er lett å forveksle genius loci med nostalgi. Men å bevare ånd handler ikke om å gå bakover, men om å holde fast i forbindelser. Når et bygg endres, kan også genius loci tolkes på nytt. Det viktige er at tolkningen forstår teksten den skriver videre på.

Noen enkle spørsmål kan gjøre en stor forskjell hvis de stilles tidlig i slike prosesser: 

Slike spørsmål er ikke tunge å stille. De krever mest av alt en innstilling: å se bygget innenfra og ut, ikke bare utenfra og inn.

Fasaden lover ofte for mye

Det er lett å gjøre interiørvern til en diskusjon om teknikk og kostnad. Men det finnes en annen dimensjon – kulturell og emosjonell bærekraft. Et interiør som har vært i bruk i generasjoner, er et lager av erfaring. Når vi river det ut, mister vi ikke bare materialer – vi mister et språk. Salvador Muñoz Viñas minner oss om at samfunnet beskytter kulturarv ikke primært for tingenes skyld, men fordi endringene påvirker menneskene som gir dem betydning.¹³ Dette er et godt kompass når kravene står mot hverandre: Hva i dette ommet bærer mest betydning – for dem som har brukt det, og for dem som skal bruke det?

Jeg ser mange gode tegn i norsk praksis. Arkitekter og interiørarkitekter dokumenterer mer presist, samarbeider tidligere og formulerer prosjektmål som inkluderer interiør. Likevel: vi snubler fortsatt av og til i det jeg vil kalle «den generiske innsiden». Fasaden lover en fortelling – innbindingen er vakker – men sidene er blanke. Hver gang det skjer, mister vi en anledning til å gjøre et bygg mer enn funksjonelt: å gjøre det meningsbærende.

Det handler ikke om å bli mer puristisk, men om å skrive med lett hånd – og å vite hva man ikke skal viske ut.¹⁴

Sluttnoter

¹

Laurajane Smith, Emotional Heritage: Visitor Engagement at Museums and Heritage Sites (Abingdon/New York: Routledge, 2021), s. 1–4, 38–45.

²

Juhani Pallasmaa, Oczy skóry. Architektura i zmysły (Kraków: Instytut Architektury, 2012), s. 69. 

³

Steen Eiler Rasmussen, Odczuwanie architektury (Kraków: Karakter, 2015), s. 10–15. 

⁴

Rasmussen, Odczuwanie architektury, s. 250–255.

⁵

Fred Scott, On Altering Architecture (Abingdon/New York: Routledge, 2008), s. 62. 

⁶

Jean Whitehead, Interior Interruptions: Rehabilitating the Old to Design the New (Abingdon/New York: Routledge, 2025), s. 7–10. 

⁷

Scott, On Altering Architecture, s. 17. 

⁸ 

Whitehead, Interior Interruptions, s. 29–31. 

⁹

Ellen S. Klingenberg, “Conservation of Cultural Memories in Interiors – A Challenge for New Use,” IE International Conference 2012: Reinventing Architecture and Interiors (London: Ravensbourne, 2012), s. 3, 5. 

¹⁰

Whitehead, Interior Interruptions, s. 54; 88–90; 124–127. 

¹¹

Rodney Harrison, Heritage: Critical Approaches (Abingdon/New York: Routledge, 2013), s. 228–229. 

¹²

Klingenberg, “Conservation of Cultural Memories in Interiors”, s. 3. 

¹³

Salvador Muñoz Viñas, Contemporary Theory of Conservation (Abingdon/New York: Routledge, 2011), s. 160. 

¹⁴

Muñoz Viñas, Contemporary Theory of Conservation, s. 188.