Wenche Selmer og kunsten å stole på hvor man står

Jevnbyrdig autoritet

Wenche Selmer (1920-1998) fikk sin arkitekturutdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1945, og startet egen praksis i 1954. Hun jobbet i flere tiår i en profesjon som var strukturelt mannsdominert, prestisjedrevet og gjennomtrengt av en modernistisk tro på det funksjonelle som ledetråd. I løpet av en karriere som strakk seg over 44 år, satte hun sitt preg på over 120 hytter, boliger og naust. Hun tegnet mange hus sammen med sin andre ektemann, Jens Selmer, og arbeidene deres ble ofte signert i fellesskap. Etter hvert signerte hun også arbeider med sitt eget navn.

Selmer underviste ved Arkitekthøyskolen i Oslo fra 1976, som førsteamanuensis fra 1978 til 1989, og ble regnet som en jevnbyrdig autoritet med Sverre Fehn og Christian Norberg-Schulz. Hun avsluttet en bemerkelsesverdig karriere i 1997, en karriere som startet da hun ung enke og eneforsørger ble student etter at hennes første ektefelle, motstandsmannen Robert Collett forliste i 1941 under overfart til Storbritannia.  

Før jeg plukket opp «Norsk arkitektur og design 1950-1970», hadde jeg studert kjønnsstudier på Blindern, og hadde begynt å forstå feminisme som noe annet og mer enn politisk kamp: Et grunnleggende kritisk blikk på hvordan kunnskap produseres, at feminismen også er en vitenskapsteori.

Feminismen kan oppfattes som en kritikk av positivismen, og kom tydelig til uttrykk i etterdønningene av positivisme-striden på 1960-tallet. Positivismens tro på det målbare, det nøytrale og det universelle fører med seg en avgrensning av hva som kunne regnes som kunnskap.

Et lite bilde: Innenfor et positivistisk kunnskapsideal vil det interessante være det ved utsikten som kan observeres og beskrives uavhengig av den som ser. Et feministisk perspektiv vil i større grad spørre hvem som står ved vinduet, og hvordan ståstedet påvirker det som blir sett. En som eier en bolig, kan ha et annet blikk ut av vinduet enn en som leier, for eksempel.

Motstrøms

Du lurer på hva dette har med Wenche Selmer å gjøre? Jeg tror det finnes en interessant parallellitet her som sjelden kommenteres: Nettopp da positivisme-striden rystet akademia og fagkritikken begynte å problematisere vitenskapens krav på objektivitet og universalitet, var Wenche Selmer i gang med å tegne hus.

Wenche Selmer hadde kanskje ikke lest feministiske tenkere. Men hennes arkitektur bærer preg av beslektet tankegods. Hennes bygg, det gode huset, er ikke et stykke arkitektonisk universelt faktum løsrevet fra kroppen, naturen og den spesifikke bergknatten det er plassert på. Det er en situert arkitektur.

Hun ble en sentral skikkelse nettopp i perioden 1950-1970. Da den norske velferdsstaten bygget i stramme og mer rasjonaliserte former, ble hun en dyktig arkitekt i motstrøm. Der mye av samtidens arkitektur søkte løsninger som kunne gjentas og skaleres, insisterte Selmer på det særegne. Og det er kanskje derfor mine eldre klassekamerater på Blindern, og mange andre, i dag er så opptatt av nettopp Wenche Selmer. Nasjonalmuseets utstilling gir mulighet til å undersøke det særegne i Selmers arkitektvirke.

Det universelle huset finnes ikke

I utstillingen kommer det tydelig frem at Selmer var inspirert av Knut Knutsen. I hans arkitektur var skillet mellom inne og ute mindre absolutt, der naturen ikke først og fremst ble betraktet som noe bygningen skulle beskytte mennesket mot, men som noe arkitekturen kunne inngå i en relasjon med. Hos Knutsen kom dette til uttrykk gjennom en sterk interesse for stedet, materialene og det lokale – for det som allerede fantes, fremfor forestillingen om at den samme arkitekturen kunne plasseres hvor som helst.

Hos Selmer blir denne holdningen nesten til en metode. Husene hennes forsøker ikke å overvinne terrenget. En bergknatt, et tre, vindretningen eller utsikten blir ikke forstyrrelser som må ryddes unna på veien mot den perfekte formen, men en del av kunnskapsgrunnlaget arkitekturen springer ut av. Det er kanskje nettopp her forbindelsen til feminismen blir mest interessant: Det universelle huset finnes ikke, fordi det universelle stedet heller ikke finnes. Man må begynne med å se hvor man faktisk står.

Høyaktuell

Som statsviter med bakgrunn i internasjonal politikk, hvor vi ser tendenser til at alt blir likere og likere, og hvordan det særegne forsvinner, treffer hennes budskap hardt. I en globalisert verden, der man mange steder ikke lenger kan vite hvor man er ut fra bygningsmassen rundt en, tenker jeg at Wenche Selmer er mer aktuell enn noen gang.

Det radikale med Selmer var kanskje ikke at hun prøvde å gjøre noe annerledes, men at hun, samtidig som fagkritikken begynte å stille spørsmål ved forestillingen om det universelle, tok gitte forskjeller på alvor. Mellom steder, landskap og mennesker. Der fagkritikken utfordret ideen om at kunnskap kunne være løsrevet fra den som produserte den, tegnet Selmer hus som vanskelig kunne løsrives fra stedet de sto på.

Og kanskje var det derfor jeg allerede den gangen på Blindern, for tre år siden, visste at det måtte skrives en tekst om Wenche Selmer. Fordi arbeidet hennes handler om noe langt større enn arkitektur: Faren ved å tro at verden kan forstås uten å ta hensyn til hvor man står.