«Stygt?» er et intelligent reiseprogram om arkitektur
Hans Olav Brenner studerer fasaden på kirken i Stjørdal i episode 3 av serien Stygt?
Foto: Bjørn Frode Holmgren/NRKBygger vi urovekkende stygt i verdens vakreste land? Hans Olav Brenner reiser rundt for å finne ut hvordan det står til med norsk arkitektur.
Av Bjarne Asp
Det hele starter dystopisk med sorte fasader blant høye hus og et drønn kan høres i det fjerne. Hvem har skylda? Tittelen og introen i første episode gjør meg umiddelbart bekymret for hvilken vinkling dette programmet har. Heldigvis er Stygt? et intelligent reiseprogram om arkitektur der det som sies mellom linjene er like viktige som det portretterte bygg.
Tilnærmingen er undersøkende med et humoristisk blikk på hvorfor og hvordan det har blitt som det har blitt.
Første bygg ut i programserien på fire er Mysen Tinghus. Et ikke ukjent eksempel på hvor galt av sted et offentlig privat samarbeid kan gå. Anmeldt i Morgenbladet som «kriminelt dårlig». Programmet faller ikke for fristelsen til å gå rett til huset, men vi får møte stedet gjennom en lokal ildsjel. Kontrasten mellom en velpolert gammel bil, skjønnheten i en silo i drift og et statlig bygg strippet for visuelle kvaliteter er mesterlig gjort.
Manglende vilje til å sette premisser for kvalitet virker som et samfunnsproblem der vi som bransje tillater oss til å bli redusert til en teknisk konsulent. Byggherre, ved tidligere skihelt Bjørn Dæhli, velger å ikke stille til intervju, men via selskapet sendes det ut en SMS at de er godt fornøyde med bygget og skylder på et trangt budsjett.
Dette står i sterk kontrast til den lokale arkitekten som klokt legger seg paddeflat der han møter Brenner hjemme på egen gård.
«Ting kan aldri bli bra om du ikke bestiller noe bra». Arkitekt og professor ved NTNU, Geir Brendeland, er treffende i sine kommentarer der han blir intervjuet på torget i Trondheim. Stygt? evner å stille de riktige folka gode spørsmål uten å gå rett til konklusjonen.
Han anbefaler Brenner til å se noe skikkelig dårlig. Turen går til Tromsø og program nummer to.
Programleder Hans Olav Brenner i Mysen
Foto: Bjørn Frode Holmgren/NRKIllustrasjon versus virkelighet
Nordlyset danser over det hvite hotellet på åtte etasjer. Illustrasjonen fra det godkjente bygget stemmer lite med bygd virkelighet og latteren sitter løst der Brenner ser Moxy for første gang. «Fasaden her er like sexy som en lecablokk» det er dessverre en presis betegnelse der bygget i dag er på tolv etasjer og tilnærmet sort.
Turistene er strålende fornøyd med utsikten, naboene i boligområdet bak hotellet er dertil misfornøyde. Arkitekten bak bygget viser bemerkelsesverdig lite selvkritikk og anser at hotellet presenterer etter formålet. Det har den høyden og kapasiteten det bør ha og som et funksjonelt bygd prosjekt er det dertil vellykket. Hva som er vakker arkitektur, ønsker han ikke å ta stilling til. Det må vi som arkitekter gjøre!
I et annet område av byen ved foten av Nord Norges største hotell sitter en av politikerne som var med på å bestemme at Moxy skulle bygges. Igjen evner programmet ved hjelp av blant annet droner til å danne et bredt bilde av kompleksiteten det er i å oppføre et bygg og konteksten det tilhører.
Takket være erfaringen i å ha null påvirkning på den endelige fasaden er nå illustrasjoner ved vedtak juridisk bindene. Har en fasade blitt godkjent hvit så må den og bygges hvit. Et spørsmål som aldri ble stilt er om det egentlig var et egnet sted for et hotell på denne størrelsen akkurat her.
Tilbake i Oslo oppsøker Brenner en bekjent på Norges mest kjente arkitektkontor. Heldigvis slipper ikke Snøhetta unna kritikken i å vise forlokkende illustrasjoner med lite forankring i hva som skal bygges.
Kontrasten mellom en velpolert gammel bil, skjønnheten i en silo i drift og et statlig bygg strippet for visuelle kvaliteter er mesterlig gjort, skriver anmelderen. Olav Tokerud (t.h.) er kunstner og del av det populærer festbandet Hagle fra Mysen.
Foto: Bjørn Frode Holmgren/NRKMidt i blinken
Jeg håper at dette programmet kan være gull verdt i å få byggherrer i fremtiden til å forstå at middelmådige bygg er kjipe å forsvare. Videre legger programmet opp til en vennlig og human måte i å forstå slike prosesser uten å henge ut den ene eller den andre. Noen ganger er det nok å bare se opp på et hus og stille spørsmålet var dette egentlig vellykket?
Byarkitekten i Indre Østfold forteller i episode en at i Norge er byggeriet omtrent 100% utviklerstyrt. Dette er selvsagt satt på spissen, men ikke langt fra opplevd sannhet. Arkitektstanden kan ikke reduseres til tekniske konsulenter, men må ta tilbake mulighetsrommet det er i å skape god arkitektur. I Norge er det kun seks byarkitekter, men det i Sverige er 150. Kanskje kan nettopp en slik rolle være med på å unngå at vi fortsetter den nedadgående spiralen dette programmet viser.
Stygt? er en dokumentarserie med høy underholdningsverdi, faglig integritet og det treffer midt i blinken i det å formidle kompleksiteten rundt våre bygde omgivelser.
Anmeldelsen er basert på to av fire episoder.