Hva om arkitekturarbeideren kom først?
Badstue laget av studenter fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og belgiske UCLouvain-Loci, i samarbeid med Oslo Badstuforening.
Foto: Torgeir Holljen ThonOslo arkitekturtriennale lider under et konvensjonelt og utdatert syn på naturen, skriver Anders Rubing.
Av Anders Rubing
Jeg kan ikke unngå å tenke på den klassiske oppstillingen mellom kultur og natur da jeg besøker Oslo Arkitekturtriennale, der kuratorene har hatt et ekstra år til å lage en utstilling. Hva om naturen kommer først? spør triennalen, og skriver selv at svarene på det spørsmålet er det som er utstilt i Sofienberg kirke, som huser utstillinger, seminarer og en daglig «preken» i to uker.
Denne kirken har opprettholdt kristen kultur i nesten 150 år og skal nå bli en annen type kulturarena, der triennalen historieløst bruker «prekenene» for et problem som skal løses, heller enn noe å forundres over.
Men kan man bygge opp en kultur for arkitektur som tar vare på naturen, uten å ta kultur på alvor? Det kan virke som om det er det utstillingen prøver på, og mislykkes med.
Utdatert syn på natur
Det er veldig forfriskende med en arkitekturutstilling om natur helt uten et eneste sitat fra Donna Haraway. Det er ikke noen referanse til de feministiske ny-materialistene å finne, og jeg finner kun ordet «Anthropocene» ett sted. Om kuratoren ikke har forstått begrepenes betydning for menneskelig forståelse av natur og tanke, eller bevisst har utelatt dem, er det derimot vanskelig å finne ut av.
Det er deilig å ikke inkludere Haraway, men ignoransen ved ikke å bruke et større begrepsapparat gjelder også for selve naturbegrepet. Og siden en triennale skal svare på spørsmål om natur, er det en stor brist at det radikale i spørsmålet: Hva om naturen kommer først? blir besvart på en ekstremt konvensjonell og snever måte.
I stedet for å diskutere natur, vises det mest arkitektur, og en overraskende alminnelig arkitektur, men med naturmaterialer eller gjenbrukt stål og tegl. Det kan virke som om det man benevner som «natur», er blitt bærekraftig arkitektur, både i utstilling og på seminar. Så lenge man bygger av leire, jord, halm eller tre, er det ifølge triennalen natur.
Et annet eksempel på en utdatert naturforståelse er å kutte noen kvister i skogen, legge dem ut slik at barn kan leke med dem, og kalle det natur. Da det er et naturmateriale til å begynne med, virker det heller ikke som om det er en grense for hvor mye CO2 og arbeidskraft man kan bruke til å prosessere for eksempel ull.
Det er spesielt de unge arkitektene og kunstbidragene som løfter utstillingen, skriver Anders Rubing.
Foto: Torgeir Holljen ThonÅ vise eller å fortelle?
Kurateringen har også andre problemer. Først og fremst virker utstillingen tilfeldig utvalgt, med en utydelig sammenheng og svært varierende kvalitet mellom prosjektene. Når man går inn i enkeltprosjektene, kommer et eldgammelt formidlingsproblem til syne. Et prosjekt som vises, er Thoravei av pihlmann architects. Det var ferdig i 2025, men har gått sin seiersgang rundt verdens arkitekturtidsskrifter og utstillinger siden da.
I stedet for å fordype seg i prosjektet, viser triennalen små bilder og en tegning. Utstillingen prøver å fortelle i stedet for å vise. De ti små bildene blir en fattig representasjon av et fantastisk prosjekt. Samme problem ser man i flere av de utstilte prosjektene. Tekstene prøver å forklare og fortelle, men prosjektene viser ikke det som blir fortalt. At tekstene er lite åpne i sin forklaring, bidrar til dette belærende og lite diskursive formidlingsgrepet.
Å oversette et sitat av Kari Bremnes, med et generisk sitat tilskrevet den autoritære enevoldsherskeren Xi Jinping, er også – mildt sagt – problematisk. Like uforståelig som oversettelsen er det å bruke en utstillingsvegg til en signaturkampanje som vi i Norge ikke får lov til å signere. House Europes nye kampanje for bedre boliger i EU (etter at den første floppet) er utstilt med de samme plansjene vi har sett på SoMe siden 2025.
«Lasting Larvikitt», av Martin Hopland og Studio Wideroe.
Foto: Torgeir Holljen Thon
Spørsmålet «Hva om naturen kommer først?» blir i triennalen besvart på en ekstremt konvensjonell og snever måte, skriver Anders Rubing.
Foto: Torgeir Holljen ThonKunst og unge arkitekter
Utstillingen har allikevel flere gullkorn. Spesielt er det de unge arkitektene og kunstbidragene som løfter utstillingen. Sterkest er kunsten. Gitte Sætre og Helge Skodvins bilder fra veiutbygging er ikke en oppskrift, og ikke noe som man må være enig i. Bildene åpner heller opp for en ekte diskurs om natur og hva arkitekturen gjør med den. Det gjør også Katja Høsts bok.
Earth Collective, Rift og Ask Holmens bidrag er mer utprøvende enn dikterende, samtidig som de faktisk gjør noe, heller enn å fortelle om det. Benkene til Ask Holmen trenger man heller ikke betale 100 kroner for å se og bruke. Om man betaler for å komme inn, står Rift sine halmskulpturer høyt både bokstavelig og kvalitativt. Earth Collectives leirverksted inspirerer til å tenke nytt om materialer og aktiverer utstillingen.
Både triennalen og Oslos arkitektkontorer sliter økonomisk for tiden. Nettopp derfor kunne man tenkt seg at det skulle være en prioritet å betale de unge arkitekter som prøver å fornye faget og som faktisk laget utstillingen. Triennalen vil ikke utnytte naturen, men utnytter unge arkitekter til å arbeide gratis for å bidra til en utstilling om å ikke utnytte naturen.
For å komme tilbake til kultur: Det er en ekstrem ukultur å ikke betale for arbeidet, samtidig som man tar betalt for å se utstillingen. Dette er spesielt problematisk for en institusjon som lever av offentlig kulturstøtte. I en kulturinstitusjonsøkologi med få arkitekturaktører, er det å honorere det frie feltet som bidrar med nye verk og tanker og å anerkjenne de andre institusjonene og aktørene ekstremt viktig. Da triennalen selv bruker kristne begreper, tar jeg også den samme friheten.
I dåpen blir man født på ny til evig håp. Jeg håper triennalen blir født på ny om tre år, som en kulturinstitusjon som betaler sine arbeidere. Og kanskje helst med en organisasjon der direktør og kurator er to forskjellige roller.
Nå har vi prøvd motsatsen to ganger, og ingen av dem har fungert veldig bra.