Kom tilbake om to år

Arkitektur på ville veier

I den kaosartede utstillingen på Arsenale, går jeg meg vill blant illustrasjoner av fantasier om hvordan teknologi skal løse problemer. Der begynner jeg å tenke på at kuratoren Carlo Rotti kanskje også har gått seg vill, eller i hvert fall kommet på ville veier. Det største problemet er ikke at utstillingen helt savner retning – som den også gjør. Problemet er heller at premisset er å arbeide med Intelligens: Naturlig, Artifisiell, Kollektiv som i år er temaet for utstillingen.

Resultatet blir en type naiv tekno-optimisme, tilsynelatende ny, fordi man også tenker natur som teknologi, men likevel godt forankret i en tenkning som vi kjenner igjen fra arkitekturfagets historie. For meg blir denne tvilsomme tenkemåten tydeliggjort av de verste prosjektene i utstillingen og paviljongene. Jeg kunne skrevet spaltemeter om alt det dårlige, men jeg velger heller å skrive om de prosjektene jeg setter størst pris på. Prosjekter som bryter med tematikken, belyser ofte likevel problemene ved den på en god måte eller viser interessant arkitektur og romlige kunstuttrykk.

Statistikk, vitenskap og poesi

Lik tidligere biennaler, er mye av utstillingene både på Arsenale og paviljongene en arkitektur-estetisering av forskningsdata og iblant et arkitektonisk svar på dette. Derfor ble Islands paviljong en av de sterkeste i mine øyne. De islandske utstillerne, ledet av Arnhildur Pálmadóttir, klarte å bruke denne estetikken, samtidig som de laget et poetisk, provokativt og spekulativt prosjekt om en fremtid der man bruker lava som byggemateriale.

Her vises helt konkrete, om enn høyst spekulative, filmer og tegninger av byggkonstruksjoner i fortellingen om lavabyggeri mellom år 2050 og 2150. Konstruksjonene kobles til både dagens virkelige og fremtidens spekulative undersøkelser og erfaringer med lava. Viktigst er tekstene både til film og på vegg som er skrevet av forfatteren Andri Snær Magnason og som gjør prosjektet til poesi i arkitekturform. Magnason klarer å koble det spekulative til et tenkt, levd liv, som gjør utstillingen mangefasettert og med flere lag.

Midt i all poesien er det trist at pressevisningen begynner med at Pálmadóttir hevder at dette er vitenskapelig fundert, istedenfor å snakke om arkitekturens evne til å åpne for nye måter å tenke på. For det er akkurat denne ensidige legitimeringen av vitenskap som er biennalens store svakhet.

Historien om data-arkitektur

På min andre dag i Venezia får jeg en omvisning på et prosjekt av Farzin Lofti-Jam og Mark Wasiuta. De to arkitektene og teoretikerne har arbeidet i mange år med hvordan teknologiske fremskritt og arkitektur henger sammen. I Venezia viser de en del av en utstilling som de laget for noen år siden om Doxiadis og hans tidlige forsøk på 1960-tallet. Han prøvde å anvende datamaskiner til å tolke menneskelig bruk av nabolag og byer.

Historien setter de i sammenheng med hvordan moderne overvåkningsteknologi fungerer i Athen, som er en del av den stadig mer bevoktede grensen inn til Europa. Prosjektet til Wasiuta og Lofti-Jam problematiserer mye av hovedutstillingen gjennom å løfte frem historien om arkitektenes tro på statistikk i en datamaskin. Det samme tenkesettet er i dag helt etablert. Forskjellen er at datamaskinene behandler mye mer komplekse data i nær samtid.

I mange av prosjektene i Arsenale blir datainnsamling og troen på teknologien løftet opp til arkitektens fremste verktøy. Problemet for prosjekter som Lofti-Jams og Wasiutas, som både er tankevekkende, grundig og vakkert, er at de blir lest med samme briller som resten av prosjektene i utstillingen.

Det samme gjelder det prisvinnende, enorme og romlige diagrammet om makt, teknologi og arkitektur av Kate Crawford og Vladan Joder (Calculating Empires: A Geneaology of Technology and Power Since 1500). Deres kritiske utgangspunkt forsvinner litt når estetikken i prosjektet er helt lik mengden av mer ukritiske diagrammer som dominerer resten av hovedutstillingen.

Begge disse verkene har fra før av blitt kuratert som egne utstillinger. Kanskje nettopp derfor utmerker de seg i hovedutstillingen.

Reparasjon og kunst

At gjenbruk, sirkularitet og reparasjon er trender i arkitekturverden er det vel få som ikke har fått med seg. På biennalen var det også synlig. Den hellige stols paviljong, som er et kuratert reparasjons- og medvirkningsprosjekt av et bygg i Venezia, fikk hederlig omtale og krysser av på alle sjekklister: lokal medvirkning – sjekk, bevaring av håndverk – sjekk, felles kjøkken og måltider – sjekk.

Som arkitektonisk undersøkelse var reparasjonen av den danske paviljongen mer interessant. Her fikk arkitekturen og ikke de gode intensjonene førstestemmen. I den finske paviljongen fikk også arkitekturen forrang. Her ble paviljongen og dens vedlikehold objektet for utstillingen, men vist gjennom film istedenfor gjennom bygging, som i den danske.

Også andre paviljonger der arkitekturen eller kunsten fikk hovedrollen var vellykkede. Serbias strikkede himling var en opplevelse. Det var også Uruguays vann- og stein-installasjon, men ingen av dem er verdt turen alene. Og selv om jeg setter pris på den type «hacking» som den hellige stol-paviljongen gjør, ved å la biennalen også tilføre noe annet enn biennaleturister til byen, så er det vanskelig å vise fram en prosess som går over seks måneder for et publikum.

Et lignende problem har den nordiske paviljongen, der bare noen få besøkende får se den performancen som paviljongen er laget for. Under resten av biennalen er det kun installasjonen som står igjen. 

One-liners som er mer enn one-liners

Overraskende for meg i år var mengden forenklede budskap. Det var AI-genererte sammendrag av alle prosjekter i hovedutstillingen og flere one-liners. At noen av disse one-liners skapte spennende paviljonger, var like overraskende. På vei ut mot Giardini-parken med de nasjonale paviljongene, var hjørnet mot vei, kanal og besøkende på et av de klassiske venezianske byggene dekket med fibersementplater og 20 cm glavaisolering.

Den estlandske paviljongen av Elina Liiva, Helena Männa og Keiti Lige diskuterte ikke direkte energiforbruk, som man kan tro fra et land med strøm- og enovastøtte, men heller hvordan man behandler den sovjetiske arven i boligbyggemasse. Relevant også for Norge er hvilken type arkitektur som skapes av dårlig økonomi og styring i borettslag fra 1960-tallet, kombinert med gode selgere av fibersement.

Polens hyllest av brannslukkere som estetikk var også en morsom og tankevekkende one-liner. Like morsom var dukker i menneskelig størrelse fremfor datamaskiner i den ungarske. Gode opplevelser fikk jeg også i de paviljongene som forenklet kompleksiteten i utstillingen ned til arkitektur. Den sveitsiske paviljongen fra 1952 rommet en gjenskapning av en paviljong tegnet av Lisbeth Sachs til SAFFA i Zurich i 1958.

Det arkitektoniske møtet mellom de to modernistiske paviljongene skapte nye opplevelser av rommet og et relevant spørsmål: Hva om den sveitsiske (eller noen annen paviljong) hadde blitt tegnet av en kvinne?

Kvinnelige prisvinnere

Det var også arkitektur tegnet av andre enn menn som ga meg tilbake troen på arkitekturen. Architectural Review delte ut årets W-awards på biennalen. Vinnere av hedersprisen i år var både Suad Amiry, grunnlegger av Riwaq som registrerer og gjenoppbygger palestinsk bygningsarv, og Anne Lacaton.

Vant gjorde også Designing Motherhood og Syd Architects fra Saudi-Arabia. Mest rørende var likevel kanskje MJ Long Prize for Excellence in Practice som gis til en ansatt i et firma – i år Rachel Elliot – og ikke til kontorets ledere. Fra et norsk perspektiv, der det ikke er blitt delt ut noen arkitekturpris på flere år, er det oppløftende å se hva og hvem som premieres av en uavhengig, ikke-kommersiell arkitekturpris.  

Fraværet av kritiske perspektiver

At det pågår krig i Europa og i Midtøsten var nesten ikke synlig på biennalen, med unntak av Libanons og Latvias paviljonger. Den latviske paviljongen undersøker arkitekturen i grenseområdet til Russland. Der den latviske viser både gjerder og sikkerhetsinfrastruktur, har Libanon en undersøkelse av de usynlige restene av krig med tungmetaller og giftige stoffer og deres effekt på jordbruk, landskap og bygg. Andre kritiske perspektiver var i stor grad fraværende.

Et unntak var Storbritannias paviljong med en undersøkelse av kolonialismens geologi. På tross av sitt veldig teoretiske tilslag, klarte kuratorene å lage utstillingen både romlig interessant og til dels relativt lett tilgjengelig. At kurator og kunstner ved den nordiske paviljongen på åpningen snakket om kritisk teori og inkludering heller enn vitenskap, var også et tiltrengt perspektiv for biennalen.

På båten fra flyplassen og inn til Venezia, satt det selvfølgelig mest arkitekter. Ved siden av meg satt en Ivy-League professor med egen arkitektpraksis og en europeisk biennale-veteran, og jeg kunne ikke unngå å høre diskusjonen mellom dem. De snakket om hvordan prosjekter som omhandler likestilling eller til og med bærekraft, risikerer å miste finansiering i USA, selv om prosjektene ikke er spesielt kritiske.

Med det bakteppet er den tannløse utstillingen i Arsenale og den like tannløse amerikanske paviljongen forståelig, men ikke mindre kritikkverdig. Spørsmålet jeg sitter igjen med etter årets biennale er hvor vi skal gå videre. Kanskje er svaret å hedre gjenoppbyggingen av Palestina eller å hedre dem som står for arbeidet på kontorene, istedenfor de som har navnet sitt på døren.