Folk / Minneord
Knut Eirik Dahl (1943-2026)
Knut Eirik satte varige spor i arkitekturen og i ideverden til mange som møtte ham, skriver Gisle Løkken om arkitekt og professor Knut Eirik Dahl som gikk bort den 30. januar.
Knut Eirik satte varige spor i arkitekturen og i ideverden til mange som møtte ham, skriver Gisle Løkken om arkitekt og professor Knut Eirik Dahl som gikk bort den 30. januar.
Foto: Arkivfoto
Noen få ganger i livet møter man mennesker som endrer ens verdensbilde og får betydning for de valgene man selv tar. For meg er Knut Eirik et slikt menneske, først og fremst fordi han hadde en genuin tro på arkitekturen og arkitektens mulighet til å forandre verden, og han viste gjennom alt han var engasjert i hvordan arkitektfaget kan virke i bredden og dybden av samfunnet.
«Å finne steder og gi de betydning», var et av hans mange utsagn som ble stående som ledebilder for hvordan vi plikter å engasjere oss i by- og samfunnsutviklingen langt utover å gi bygninger form. Og da mente han ikke bare arkitektenes rolle som produsenter av rom og form, men inkluderte og forpliktet oss alle til å engasjere oss som innbyggere med et felles engasjement – som i en «dialogenes by» fra Byutviklingens år 2005, i Tromsø.
Samtidig kunne Knut Eirik være kompromissløs på vegne av detaljer og kvaliteter som gjaldt både bygg og byplanlegging. Men der han nok kunne være kritisk og til tider kritiserende mot både arkitekter, utbyggere, byråkrater og politikere, var han tilsvarende generøs og inkluderende mot de mange som må leve i arkitekturen og byene uten stor mulighet til å påvirke omgivelsene. Og, ikke minst var Knut Eirik generøs mot studenter og unge arkitekter som han alltid møtte med stor seriøsitet og nysgjerrighet.
Uansett hva det gjaldt, hadde Knut Eirik et evig fornyende engasjement for å løfte frem nye ideer fra et hvert møte og enhver ny situasjon – der han omdannet et slagord fra den franske filosofen Gilles Deleuze, om å ta i bruk alt som måtte komme i ens vei, til en leveregel i praksis.
Det betyr at han alltid gikk inn i prosjektsamtaler og debatter med en entusiasme for å bringe frem mer enn det opplagte, gjerne ting og tanker man selv ikke hadde sett eller tenkt på – alltid på leting etter «de små steder og tings dynamikk», for å parafrasere et annet av hans utsagn.
Det er mange, både arkitekter og andre, som på ulikt vis har erfart Knut Eirik, fra han satte en ny standard for det noen vil kalle «kritisk regionalisme» gjennom blå strek i Tromsø på 1980-tallet, til store byplaneksperimenter i Tromsø, Oslo, København og Nuuk, som president i Europan Norge, og selvsagt som professor i urbanisme ved AHO og videre arkitektpraksis sammen med livspartner Kjerstin i Dahl&Uhre.
Jeg har vært privilegert som har fått være en del av mye av dette, først som ansatt hos blå strek, som for meg ble en kompromissløs skole i arkitektur, og senere gjennom samarbeid om store og viktige prosjekter og konkurranser som trigget alle som var med til å strekke sine tanker og evner. Det er fristende å sitere fra juryens uttalelse etter at vi sammen vant konkurransen om Nordhavnen i København: «Det er dommerkomiteens vurdering, at prosjektet gennem sine strategier fremkommer med et egentligt nyt billede på en strukturplan og deraf følgende ny horisont for byutvikling.»
Det er nettopp denne egenskapen til kritisk, men entusiastisk, å alltid ville strekke seg ut over nye horisonter og alltid søke ny inspirasjon og ny kunnskap fra en hver situasjon, som er mitt sterkeste minne og største inspirasjon fra Knut Eirik.
Og der han alltid noterte og tegnet, på tavla eller i skisseboka som alltid var med, eller førte samtaler rundt skissemodeller som hele tiden endret form, er det, i en stadig mer digitalisert tid, en påminnelse om at ideene primært skapes og formes i samspillet mellom mennesker og ikke kan frigjøres fra den sosiale virkelighet vi alle lever i.
Knut Eirik har satt varige spor i arkitekturen og i ideverden til mange som møtte ham – som en påminnelse når jeg hver dag går forbi blå streks lavmælt-ekspressive bygg til Norske Reindriftssamers Landsforbund i Grønnegata i Tromsø, som fikk Houens fonds diplom i 2003 – og som en like daglig inspirasjon til å eksperimentere og søke bortenfor de trivielle begrensningene som omgir faget og oss alle.
Motivasjonen er utrettelig å skape rom for utfoldelse og «delights» eller store gleder, som var en av de frodige beskrivelser og ambisjoner han satte i planen for Stakkevollveien i Tromsø.
La derfor arven etter Knut Eirik bli værende lenge og fornyes, som en evig inspirasjon om å flette sammen ideer, teori og praksis, som «skritt mot et sinnets økologi», for å låne fra et av hans forbilder, Gregory Bateson. Det er håpefullt at vi er mange som deler denne erfaringen og vil bidra til at hans kunnskap, ideer og vilje til eksperiment vil fortsette å inspirere og påvirke i en tid der arkitekturens betydning og arkitektens rolle utfordres mer enn noen gang.
Gisle Løkken
