Å bytte tid mot kvalitet, kan områdeutviklings-strategi være svaret?

I Trondheim vedtok vi 2024 en ny KPA med ulike byggesoner etter modell av Bergen. Byggesone 1 betyr høy tetthet og forsiktig lemping på krav. Byggesone 4 er i den andre enden av skalaen med lav tetthet og strenge krav.

I tillegg la vi inn over 30 lokale sentrum i byggesone 1 rundt om i byen. Disse områdene skal utvikles som nye lokale sentrumsområder, med mange funksjoner og høy kvalitet.

Hvordan skal vi få kvalitet i de nye lokale sentrumene vi har vedtatt? Vi kan ikke overlate ansvaret for sammenheng og kvalitet til en tilfeldig utbygger som står først i køen. Variasjon er et kvalitetskriterium i seg selv, det er også et argument for at kommunen alene ikke burde påta seg jobben med å lage en god plan for alle disse områdene.

Vi trenger et samarbeid med private arkitekter og plankonsulenter for å utløse det fulle potensialet. Noen som ikke er ensidig opptatt av mest mulig utnyttelse av sin bit av helheten. Men hvilken plan er det vi trenger?

Kan løsninga for å komme til et sted hvor man kan slippe løs en «rett på byggesak»-modell ligge i det nye plannivået områdeutviklingsstrategi? Det er en nylig vedtatt mulighet etter plan- og bygningsloven. En områdeutviklingsstrategi er en lettere versjon av en områdeplan.

Områdeplaner har en tendens til å ta lang tid, være svært kostbare, rigide og ikke minst utdaterte når de endelig blir vedtatt. Oppdraget om å lage områdeutviklingstrategien lyses ut av kommunen som en konkurranse hvor kommunen legger inn føringer om de overordna rammene og det ferdige forslaget legges fram til et endelig politisk vedtak.

En områdeutviklingsstrategi, som er detaljert nok til at den er byggbar, kan så utløse et løp hvor utvikling av de ulike tomtene kan være «rett på byggesak», med et politisk vedtak av byggesaken for å sikre at byttehandelen med byråkrati og tid mot kvalitet faktisk ble gjennomført i tråd med intensjonen.

For Trondheim kommunes del burde vi sammen med KPA ha vedtatt at vi skulle utlyse konkurranser om områdeutviklingsstrategier for noen av de nye lokale sentrumene. Strategier laget av private, i et akkurat passe omfattende samarbeid med kommunen. Hvis hver områdeutviklingsstrategi koster 4 millioner, er det en lav pris å betale for kvalitet og fortgang i utbyggingen.

For det er gjerne sånn at der vi ønsker oss boliger, der er det både vanskelig og dyrt å bygge. Så mens vi venter på lange reguleringsprosesser med innsigelser på for eksempel støy, bygges det ned natur på mindre sentrale steder, som igjen gir mer bilkjøring og større utgifter for kommunene på sikt til alt fra VA og veivedlikehold.

Hvis man vil tenke videre kunne Husbanken eller KDD ha vært en finansieringskilde for slike områdeutviklingsstrategier for kommuner i hele landet. Disse oppdragene burde være mulig for nyetablerte og mindre selskaper å konkurrere om å få.

Jeg er helt sikker på at en pressa arkitektbransjen hadde vært glade for de oppdragene. Det eneste vi som kommune mangler for å tenke enda mer nytt er at regjeringen følger opp sine gode ambisjoner og gir oss enda flere verktøy i verktøykassen, og noen småpenger til å smøre maskineriet med.