Anbefaler Venezia-charteret virkelig kontrast?

Det er ikke noe i veien med respektfull kontrast, slik som Carlo Scarpa har vist oss i Venezia. Men hvis man har reist litt i Italia og besøkt store og små byer, er det som slår en hvor godt helheten er bevart. Å rusle i gamle bysentra kan føles som en tidsreise til middelalderen. Store deler av for eksempel Milano ble bombardert, men også her er det myke overganger mellom nytt og gammelt. Proporsjoner, rytmer og struktur er bevart, og mange bygårder er renovert og gjenreist.

Men tilbake til Venezia-charteret. Oversettelser er sjelden både vakre og presise. Det er fullt mulig å gjendikte og tilpasse til målspråkets kontekst i så stor grad at leseren ikke engang merker at teksten er oversatt. Men noen ganger bør man ofre estetikken på presisjonens alter. Jeg vil hevde at Venezia-charteret er blitt så tilpasset til en norsk kontekst at mye har gått tapt i oversettelsen.

La oss begynne med definisjonen: «Begrepet kulturminne favner enkeltstående byggverk så vel som områder i byer og bygd». En oversettelse som ligger tettere opp mot originalen er som følger: «Begrepet historisk monument favner både enkeltstående arkitektoniske verk og det urbane eller landlige miljøet som vitner om en spesiell sivilisasjon, en viktig evolusjon eller en historisk hendelse».

Ordet kulturminne oversettes med «bene culturale» på italiensk. Det italienske «urbant eller landlig miljø» kan oversettes til kulturmiljø. Med begrepet «By og bygd» har landskapets, og til en viss grad også helhetens, betydning gått tapt i oversettelsen.

Nok en liten digresjon er nødvendig: Venezia-charteret handler om restaurering. Et grunnleggende prinsipp i all restaurering er at man ikke skal forfalske. Det skal alltid være mulig å skjelne mellom det som er opprinnelig og det som er tilføyd. Når deler av et maleri er ødelagt har restauratører tradisjonelt fylt ut det som mangler, men malt små streker, en slags pointillisme, slik at man kan se forskjellen på nytt og gammelt på nært hold. Men ikke på avstand: Da vil de små, tynne penselstrøkene forsvinne. Opplevelsen av maleriet, uten distraherende manglende deler, er garantert uten noen forfalskning.

Leser vi Venezia-charteret med dette i mente blir det åpenbart at formålet med at nye tilføyelser skal bære preg av vår tid, er å garantere en autentisk opplevelse i den forstand at man skal kunne oppleve monumentet slik det har vært, og samtidig kunne skjelne mellom det som er opprinnelig og det som er tilføyd.

Dette bekreftes av andre paragrafer: Blant annet §16 (tradisjonelle miljøer skal bevares og enhver ny konstruksjon, ødeleggelse eller bruk som kan endre forholdene av volumer og farger forbys) og §12 (påbygg kan ikke aksepteres med mindre de respekterer alle de interessante delene av bygningen, dens tradisjonelle miljø, balansen i helheten og forholdene mellom bygningen og omgivelsene).

Jeg vil påstå at Norge er det eneste landet der man har tolket én setning i Venezia-charteret som et påbud om at påbygg og andre endringer av eldre bygninger må stå i kontrast, fordi noe annet ville være «uærlig». Eiere av verneverdige hotell i sveitserstil har fått beskjed om å bygge kasseformede tilbygg. Heldigvis skjer ikke dette lenger, og Riksantikvaren anbefaler nå tilpasning.

Men det er på tide å lese Venezia-charteret litt nærmere. Vi trenger ikke å svinge pendelen til den andre enden av spekteret, og bare bygge i 1800-tallsstil. Det finnes mye god samtidsarkitektur. Kombinasjoner mellom nytt og gammelt kan være spennende. Og mange sjarmerende bygninger er rene lappetepper av utvidelser og påbygg i løp av flere århundrer.

Når det gjelder Nationaltheateret kan det være lurt å vise hva som er nytt og hva som er gammelt, for eksempel ved å gi fasadene på tilbygget en litt annen struktur. Noe man oppdager på nært hold, uten at det innvirker på helhetsinntrykket. Det ville være helt i Venezia-charterets ånd.