Arkitekt må bli en beskyttet tittel

I dag ser vi altfor ofte at tekniske tegnere prosjekterer hele bygg, og at interiørarkitekter tegner fasader. Dette er ikke en kritikk av disse fagene – men et rop om rolleavklaring. Når man trer inn i arkitektens funksjon uten riktig kompetanse, får vi løsninger uten arkitektonisk kvalitet, bærekraft eller kontekstuell forståelse. Det er dårlig samfunnsbygging.

Vi må også være ærlige: Noen arkitekter leverer for dårlig. Disse bør vurdere tettere samarbeid med tekniske tegnere. Faget svekkes når vi ikke tar vårt ansvar på alvor. Skal vi kreve beskyttelse av tittelen, må vi vise at vi fortjener den – gjennom kvalitet, kunnskap og helhetsforståelse.

Med klare krav følger også tydeligere ansvar. Dersom arkitekter får enerett til å signere for arkitekturprosjektering, må det også være mulig å miste denne retten ved gjentatte faglige mangler. Da vil også anbud og konkurranser i større grad måtte prioritere kvalitet fremfor pris. Når man risikerer å miste autorisasjonen, kan man ikke levere dårlig arkitektur uten konsekvens. På denne måten sikres både profesjonen og det bygde miljø.

Vi trenger et nasjonalt krav om arkitektutdannelse for å signere «prosjektering arkitektur» i gjennomføringsplanen. Vi trenger også et system som følger opp. Det bør etableres et uavhengig arkitekturråd med myndighet til å vurdere faglig kvalitet, og til å inndra retten til å signere for dette ansvarsområdet – midlertidig eller permanent. I tillegg bør kommunene få hjemmel til å frata foretak prosjekteringsrett dersom de gjentatte ganger leverer arkitektur som ikke holder mål. 

Det finnes en åpning etter plan- og bygningsloven § 22-2 for kommuner å frata ansvarsrett fra foretak som gjentatte ganger utviser mangler kvalifikasjoner eller systemer for kvalitetssikring, men dette blir ikke håndhevet i praksis.

Dette handler ikke om elitisme – men om ansvarlig profesjonsutøvelse. Plan- og bygningsloven § 29-2 slår fast at byggverk skal ha gode visuelle kvaliteter og tilpasses omgivelsene. I dag håndheves dette for svakt, fordi roller og ansvar er utydelige. Jurister i byggesak forsøker å håndheve paragrafen, men har ikke verktøyene til å vurdere arkitektonisk kvalitet. Derfor må slike vurderinger løftes til andre instanser eller foretas av arkitekter i kommunens avdelinger.

Også arkitektutdanningen må endres. Studentene må lære mer om den virkeligheten de skal møte: ansvarsområder, gjennomføringsplaner, dispensasjonssøknader og rammetillatelser. Flere oppgaver i studiet kunne vært knyttet til dette. Vi må utdanne arkitekter som både tenker helhet og forstår virkemidlene i lovverket, som forstår alle ansvarsområdene i rollen, tekniske krav, eventuelt hvordan søke fritak, alternativt at det opprettes linjer og retninger der man spesialiseres i utdanningen - tidlig. På den måten ivaretar man både de poetiske, tektoniske og planfaglige studentene. 

Kanskje er tiden inne for at NAL og Afag slår seg sammen til én sterk fagforening. En samlet arkitektorganisasjon kan arbeide mer effektivt for profesjonsvern, lønnsvilkår og faglig kvalitet – og samtidig gjøre det mer attraktivt å bli, og forbli, arkitekt. Lønnsnivået vil trolig også styrkes når det faktisk stilles krav om arkitekt i prosjektene.

Hvis vi mener alvor med å gi arkitekturen sin rette plass i samfunnet, må vi beskytte både tittelen og faget – og sørge for at bare de med arkitektkompetanse får utøve arkitektrollen.