Meninger / Debatt
Oppdraget om å forvalte Fehn-arven på Skådalen døveskole
Av Einar Hagem
Arkitekter trenger mer enn kreativ frihet
Selvsagt er det ingen skole som ønsker at studentene deres ikke skal lykkes. Kanskje er tiden inne for å skjønne at faget er for stort til å håndteres alene av individuelle institusjoner, spør arkitekt Carlos Henriquez.
Av Carlos Henriquez
Selvsagt er det ingen skole som ønsker at studentene deres ikke skal lykkes. Kanskje er tiden inne for å skjønne at faget er for stort til å håndteres alene av individuelle institusjoner, spør arkitekt Carlos Henriquez.
Av Carlos Henriquez
Carlos Henriquez er arkitekt MNAL.
Foto: privatAkkurat nå er det mange ting som endrer seg i landet. Som hver eneste gang viktige endringer skjer, er det ikke bare én ting som forandres, men hele strukturen som får et sjokk. Som lærer og NAL-medlem er det interessant for meg å delta i denne samtalen, slik at kanskje perspektivet mitt kan bidra til det positive.
Ignacio Ellacuría, en briljant filosof, ser den historiske virkeligheten som et produkt av hvordan forskjellige krefter interagerer, som for eksempel økonomiske, politiske, sosiale, kulturelle/ideologiske og teknologiske.
Dette ser ut til å stemme overens med den gjenfortellingen av norsk arkitekturhistorie skrevet av Odd Brochmann i boken «Bygget i Norge», der mange av våre byggetradisjoner og kunst blir lett forklart.
Ut av alle disse faktorene er det pengene som i dag veier tyngst og som påvirker folk flest. Her snakker vi ikke om penger som øre og kroner, men som et mellomledd for å skaffe seg det som trengs for at arkitektur kan «være».
Arkitektur er til syvende og sist et tektonisk faktum, og ingen tegning av Nidarosdomen fanger akkurat hvordan bygningen oppleves (og det samme gjelder hver eneste boligblokk).
Det er dessverre dette vi noen ganger har glemt mens vi utdanner nye arkitekter. At vi ikke ønsker å ødelegge kreativitet, er forståelig, men her burde egentlig kreativitet handle om hvordan nye verktøy kan formidles på en måte som kan bidra til en bedre livskvalitet for dem som tar utdanningen.
Med «bedre livskvalitet» mener jeg: «Hvor mange arbeidsmuligheter finnes der ute for uteksaminerte?» Økonomisk nedgang gjør at dette blir mer alvorlig, når flere arkitektkontorer stenger dørene sine.
Kreativitet som en bjørnetjeneste?
Skolen bør være et sted for å forske og teste litt, hovedsakelig fordi svært få lærlingstillinger handler om å tegne emblematiske bygninger.
Men de fleste oppgaver som skal bygge vedkommendes kompetanse, er ikke særlig fancy eller kreative. Naturlig nok er det nesten ingen som kan starte i en bedrift som daglig leder. Og studioer som har anledning til å tegne drømmeprosjekter, er også svært få.
Derfor kan man antyde at de fleste oppgaver i bransjen stort sett handler om å tjene små aktører som ønsker seg noen små oppgraderinger i huset. Det er ikke noe usedvanlig med dette, byggebransjen handler ikke bare om megaprosjekter.
Men dette må vi ta mer i betraktning som en del av utdanningen. Det handler ikke om å erstatte tegneevne med en PC, men om å anerkjenne at ingen kommuner mottar håndskisser lenger.
Noen anbefalinger for forbedringspotensial
Da St. Melding 11 (2024–2025) kom ut, var det mange som tolket dette som et angrep på akademia, og ikke som en tydelig erklæring om at produksjon i alle bransjer er knyttet til praktiske evner.
Mens vi er opptatt med diskusjoner om hvem som skal undervise hva, glemmer vi fort at bygningsbransjen handler om partnerskap og samarbeid. Jeg har fullført utdanning som både arkitekt og byggtekniker, og det står lysende klart for meg at dette er to vidt forskjellige kompetanser, men også at den ene trenger den andre.
Det blir ikke lettere å være arkitekt, og kompetansen vi kommer til å trenge framover, er enda større. Særlig når vi har større juridiske konsekvenser på ryggen. Noen gode tiltak er å gjenspeile flere elementer knyttet til praksis litt nærmere, på lik linje med hvordan vi ville ha blitt bedt om en vanlig leveranse (eller på en arbeidsplass).
Vi trenger ikke å gjenoppdage hjulet, for det finnes mange ressurser på nett i dag som kan hjelpe oss i dette tilfellet. Vi har blant annet noen gode retningslinjer for DAK og BIM delt av Statsbygg, og det kunne være en god øvelse å bruke dette som en del av en normal praksis.
Krav til leveranse sørger også for at studenter ikke blir fanget i en spesifikk programvare. Men god praksis er uansett overførbar på tvers av programmer.
Andre dokumenter som kunne bidra i denne innsatsen er POFIN, et forsøk til en leveransestandard i BIM tilrettelagt for arkitekter, eller DiBk’s nettside om Fellestjenester Bygg.
Selvsagt er det ingen skole som ønsker at studentene deres ikke skal lykkes. Kanskje er tiden inne for å skjønne at faget er for stort til å håndteres alene av individuelle institusjoner.
Det har vært særlig inspirerende for meg noen meninger publisert i arkitektur.no, i dette tilfellet fra blant andre Fredrik Bull, Odin Stafsnes og Mats Langeid.
