Arkitekter vil og kan

Bevar eller forklar! Arkitekter har verktøykassen som skal til, og bør være de første til å sitte med spisskompetanse på transformasjon, skriver Anne Sigrid Nordby.

Av Anne Sigrid Nordby

Bevar eller forklar! Arkitekter har verktøykassen som skal til, og bør være de første til å sitte med spisskompetanse på transformasjon, skriver Anne Sigrid Nordby.

Av Anne Sigrid Nordby

Anne Sigrid Nordby er arkitekt PhD i Gjenbrukbar AS, og professor II i bygningsvern og transformasjon ved NTNU.

Foto: privat

Transformasjon er i vinden. Etter høstens mange seminarer, frokostmøter og debattinnlegg rundt temaet, er kortversjonen at vi må slutte å rive, at bygninger representerer både kulturarv, identitet og bundet karbon, og at det er en arkitektoppgave å finne og formidle det funksjonelle og arkitektoniske potensiale i eksisterende bygningsmasse.

Camilla Molden skriver vakkert om å omfavne produktiv friksjon mellom eksisterende strukturer og nye behov, og om de langsomt voksende stedene der funksjonen har funnet sin form i gjensidig påvirkning med stedet og ressursene. Og ikke minst; det må stilles krav til at eksisterende bygninger kartlegges med utgangspunkt i det potensialet de er i seg selv.

Spørsmålet er bare når – og innenfor hvilke rammer – får vi dette til?

Bransjens drivkrefter

Gjennom NRK-serien «Stygt?» lærer vi at tidligere skikonger investerer i eiendom. Og det gjelder jo ikke bare Bjørn Dæhlie, men alle som av en eller annen grunn har tjent penger på noe de er gode på. Man investerer i bygninger og i byggebransjen – ikke nødvendigvis fordi man har interesse for eller kunnskap om bygging eller visjoner for arkitektur, men fordi sektoren tilbyr attraktive investeringsobjekter.

Kjøp og salg av norske bygg- og anleggsselskaper er tredoblet siden 2021, og selv Obos styres av økonomer med bakgrunn fra bank. At eiendom nå oppfattes mer som et finansielt objekt enn som folks hjem eller arbeidsplass, fører til kortsiktig profittmaksimering i alle ledd.

I henhold til finansiell logikk, sier det seg selv at å rive en bygning på 4-5 etasjer som kan erstattes av en ny på 8-10, fort betaler seg ned. Og hvis man først har tatt beslutningen om å bygge nytt, er det mange måter å «snakke ned» en eksisterende bygning som utidsmessig, ufleksibel eller bare kondemnabel.

Kommunens krav

Det er i reguleringsfasen, om ikke før, at langsiktige beslutninger om form og innhold tas, og det er også her behov/ønsker for riving fremmes. Her kan kommunene stille krav om utredninger som sammenligner planalternativer med dagens situasjon, og eventuelt fremme egne alternativ.

Som del av denne utredningspakken, tar noen kommuner inn undersøkelser av temaet gjenbruk i planprogrammet. Gjenbruk er et begrep som brukes om både bevaring/transformasjon av bygg og ombruk av byggematerialer, og det finnes ingen innarbeidet metodikk for disse undersøkelsene.

Likevel kan dette være en inngang til å vurdere eksisterende bygningers transformasjonspotensiale og eventuelle egnethet for nye funksjoner.

Imidlertid er det i mange tilfeller åpenbart for sent å «snakke opp» bygningene som analyseres når byplangrep og tiltenkte funksjoner allerede er tredd ned over den eksisterende tomta. Utbygger har kanskje allerede for lenge siden tatt en beslutning om utbyggingsplan, funksjoner og typologier, formodentlig basert på noen visjoner i tillegg til de finansielle utsiktene – og det ligger i sakens natur at man ønsker å argumentere grundig for sitt prosjekt.

Fagressurs/ utreder jobber for og lønnes av utbygger, og kan (som kjent) ende opp i en krevende spagat dersom ikke fagutredningen underbygger de positive sidene ved utbyggers foretrukne planalternativ.

Plan og bygningslov

Ombrukskartlegging er innført som krav i TEK og følges opp som del av byggesaken. Dette er som regel altfor sent til å kunne komme med innspill som kan hindre riving. En vurdering av eksisterende bygningers transformasjonspotensiale må gjøres før valg om plangrep og funksjon, og hører hjemme i plansaken.

Som Molden skriver: «I stedet for å spørre 'Hva skal til for at denne nedlagte industribygningen kan bli boliger?' burde vi spørre: 'Hva kan denne bygningen? Hvilke egenskaper har den? Hvilken historie rommer den, og hvilket program kan denne eksisterende formen romme uten omfattende ombygging?'».

Vurderingen bør utføres av en uavhengig person – kanskje kommunen selv?

Ny stortingsmelding

På seminaret Transform inviterte NAL til innspill rundt hvordan vi som arkitekter kan påvirke stortingsmeldingen om arealplanlegging og arkitektur, som vil komme en gang i 2027. La oss håpe at dette kan bli en ryddigere og mer spisset gjennomgang av utfordringer og muligheter knyttet til bevaring av eksisterende bygningsmasse, enn det arkitekturstrategien ble med sitt delkapittel om ombruk og transformasjon.

Overordnet tenker jeg at vi må jobbe mot å forme et lovverk i kombinasjon med kunnskapsutvikling og støtteordninger, som til sammen treffer målsetningene i både bevaring av bygninger og ombruk av materialer.

Det erkjennes nå at de største utslippene i næringen er knyttet til materialbruk, og at levetidsforlengende tiltak er helt vesentlige for å redusere ressursfotavtrykket. Både Enova og Miljødirektoratet (gjennom Klimasats) har tilskuddsordninger rettet mot ombruk og fleksibilitet i prosjektering og anskaffelser, mens FutureBuilt og Nasjonal kunnskapsarena for ombruk i byggebransjen utvikler kompetanse gjennom forbildeprosjekter og åpen kunnskapsdeling. I tillegg sørger diverse prosjektinitiativer for å listeføre tomme hus og rivningstruet bygningsmasse rundt omkring i landet.

Fra Danmark hører vi om opprop for rivestopp og om satsingene «Bevar eller forklar» og «Bevar mere». Sistnevnte er støttet av blant annet Realdania, en sentral aktør for kunnskapsutvikling og innovasjon. Hva med å utvikle et norsk Realdania basert på både medlemmer i næringen (les: Grønn Byggallianse) og en flik av oljefondet, med formål om å utvikle kunnskap og verktøy som aktivt fremmer transformasjon framfor riving?

Når det gjelder lovverket, bør det legges inn et allment krav i planprosessen om at potensialet i eksisterende bygninger utredes – og videre et krav om at valg av plangrep og funksjoner faktisk baseres på disse analysene. Bevar eller forklar!

Arkitekter har verktøykassen som skal til, og bør være de første til å sitte med spisskompetanse på feltet – som kanskje også kan danne grunnlag for en sertifiseringsordning og belegges med ansvarsrett?