Meninger / Debatt
Nybakt brød med avslag
Av Inger Beverfjord
Arkitektur er mer enn et første øyekast
Arkitekturens oppgave er ikke bare å blidgjøre blikket, men å romme livet, skriver Kornel L. Wojciechowski om Ann Sussmans øyesporingsteknologi.
Av Kornel L. Wojciechowski
Arkitekturens oppgave er ikke bare å blidgjøre blikket, men å romme livet, skriver Kornel L. Wojciechowski om Ann Sussmans øyesporingsteknologi.
Av Kornel L. Wojciechowski
Kornel L. Wojciechowski er sivilarkitekt/ingeniør i Morfo Arkitekter.
Foto: privatJeg leste med interesse artikkelen «Ubevisst styrer hjernen vår oss vekk fra moderne arkitektur», og vil gjerne komme med noen refleksjoner og små nyanseringer.
Det er fascinerende at teknologier som øyesporing og ansiktsanalyse kan gi oss innsikt i hvordan folk reagerer på arkitektur. Forskningen til Ann Sussman gir viktige bidrag til forståelsen av hvordan hjernen vår søker etter mønstre, symmetri og kjente former – og hvordan dette påvirker hvor vi retter oppmerksomheten vår.
Disse observasjonene er verdifulle. Men nettopp derfor bør man være varsom med hvordan slike funn tolkes og anvendes. At hjernen responderer positivt på visuell orden og gjenkjennelighet, betyr ikke nødvendigvis at én stilretning – f.eks klassisk arkitektur – er den eneste riktige eller «menneskelige».
Arkitekturens virkning på oss handler ikke bare om blikkets første reaksjon, men også om kulturell kontekst, erfaring, stemning og romfølelse.
Forskning innen nevroestetikk, ved navn som Semir Zeki og V.S. Ramachandran, har påvist at vi instinktivt responderer på rytme, proporsjon og symmetri. Det er en del av vår nevrobiologi. Men dette er bare én del av bildet. Å bruke slike funn som grunnlag for å fremme én estetisk retning – slik enkelte ideologisk orienterte bevegelser gjør, blant annet Arkitekturopprøret – risikerer å forflate en ganske kompleks vitenskap til et verktøy for bekreftelse av subjektive smakspreferanser.
Det er heller ikke nytt at man forsøker å forstå estetisk opplevelse med teknologi. Allerede på 1960-tallet viste øyesporingsstudier, som dem av Alfred Yarbus, hvordan blikket vårt søker symmetri og ansiktstrekk i kunst – slik vi ser i bysten av Nefertiti. Disse studiene viser først og fremst hvor komplisert og sammensatt vår persepsjon faktisk er – ikke nødvendigvis hva vi «liker» eller hva vi bør bygge.
Selv kritikere av modernismen, som Juhani Pallasmaa i The Eyes of the Skin, har pekt på at problemet ikke ligger i mangelen på ornament, men heller i fraværet av sanselig dybde. Arkitektur må oppleves med hele kroppen – ikke bare med øynene. Det samme mener Alain de Botton i The Architecture of Happiness, hvor han hevder at skjønnhet er viktig, men at det handler om oppriktighet, menneskelig proporsjon og emosjonell resonans – ikke nødvendigvis en stilhistorisk referanse.
I denne sammenheng er det også verdt å nevne den japanske arkitekturtradisjonen, hvor minimalisme, balanse og materialfølelse skaper rom som virker stillende og helende. Arkitekter som Tadao Ando og Kengo Kuma viser at arkitektur kan bevege oss dypt – ikke gjennom dekor, men gjennom lys, skygge og rommets rytme.
Allerede i 1908 advarte Adolf Loos mot overlesset dekor i sitt essay Ornament & Crime, og mente at ornamentikk var en distraksjon og et tegn på kulturell stagnasjon. I dag, når vi utsettes for kontinuerlig visuell støy, kan slike ideer være mer relevante enn noensinne.
Jeg mener at Sussmans arbeid bør leses som en invitasjon til dypere refleksjon – ikke som en fasit. Arkitekturens oppgave er ikke bare å blidgjøre blikket, men å romme livet. Og livet er som kjent mangfoldig.
Til slutt: Variasjon og pluralisme er avgjørende. Hvis vi låser oss fast i én estetisk mal – hvor kun det gjenkjennelige og symmetriske oppleves som gyldig – risikerer vi å ende i en slags estetisk ensretting. Når variasjon forsvinner, slutter vi å se kvalitet i det som faller utenfor malen. Og før eller senere begynner vi å søke etter noe mer – noe som faktisk snakker til oss i samtiden, og ikke bare etterligner fortiden.
