Arkitektur som overgrep

Arkitekter bør slutte å gjemme seg bak oppdragsgivere når resultatet blir så dårlig som med Voldsløkka skole. Ta ansvar, eller si fra deg jobben! skriver arkitekt Peter Butenschøn.

Av Peter Butenschøn

Arkitekter bør slutte å gjemme seg bak oppdragsgivere når resultatet blir så dårlig som med Voldsløkka skole. Ta ansvar, eller si fra deg jobben! skriver arkitekt Peter Butenschøn.

Av Peter Butenschøn

Voldsløkka skole i Oslo åpnet nylig til delte meninger.

Foto: Arkitektur

Når Kjetil Rolness (Aftenposten 26.8) reagerer skarpt og velbegrunnet mot den nye skolen på Voldsløkka, handler det om noe mye mer enn synsing om stygt og pent. Det stiller spørsmål ved vår aktuelle byggekultur, om forholdet mellom sted og bygg, noe også Arkitekturopprøret har tatt opp. Hvordan føyes store nye bygg inn i et nabolag? Bør ikke nye bygg videreutvikle områdets kvaliteter og den stedlige tilhørigheten? Er det virkelig nødvendig å fornedre og forkaste alt som tidligere er bygget for å fremtre som moderne?

Huset er skjevt og rart, det virker påtrengende og aggressivt, som om det er sluppet ned et ubevoktet øyeblikk fra skyene. «Det store volumet .. svever ut over Uelands gate», skriver arkitektene poetisk. Fargevalg og mønster skal «speile de frodige trekronene lang Uelandsgate». Det ser mer ut som et depot for Wagner-gruppen enn som et oppvekstmiljø for unger.

Arkitektene bak bygget er selv åpenbart såre fornøyd med det de har fått til (Aftenposten 30.8). Bygget inneholder så mange fine lokaler, skriver de (det skulle vel bare mangle, etter en byggekostnad på 477 millioner), energimessig er det blitt et plusshus, konstruksjon i massivtre, flerfargede og skjeve solcellepaneler på fasadene, håndtering av overvann ...

Noe av vår mest problematiske arv fra det 20. århundrets modernisme i arkitekturen har vært forestillingen om at nye hus skal stå som kontrast til det bestående, markere maskinestetikkens oppbrudd fra stilmessig konvensjon. Det var grunnleggende for den moderne funksjonalismen at nye hus var selvstendige objekter. De ble plassert på og ikke i landskapet, de dannet sine egne premisser for godt og dårlig. Dette er en arv som har bragt stor skade til våre bymiljøer.

Nå innser stadig flere, også her i landet, at hus faktisk finner sted, de må forholde seg til målestokk og lokale kvaliteter og til en stedegen historie. Det kan gjøres, og gjøres stadig oftere, uten å etterape gamle stilarter. Det handler om arkitektur som vårt kanskje mest slagkraftige uttrykk for samtidens selvforståelse og ambisjoner.

Om noen skulle mislike de merkelige avskårne solpanelene mellom vinduene, skylder arkitektene på at så mye var gitt som forutsetning. Arkitekter bør slutte å gjemme seg bak oppdragsgivere når resultatet blir så dårlig som her. Ta ansvar, eller si fra deg jobben!

Det er et mysterium at dette prosjektet ble fremmet av Skoleetaten, godkjent i Plan- og bygningsetatens, at politikerne ikke grep inn da de så hva som var i ferd med å skje. I loven har kommunen både en rett og en plikt til å påse at nye bygg er estetisk tilfredsstillende, har gode visuelle kvaliteter og tilpasset omgivelsene. Så de det ikke, eller bryr de seg ikke om slikt? Hvor var Rådet for byarkitektur? Hvorfor har vi ennå ikke fått en byarkitekt i denne byen? Debatten er viktig, før neste overgrep treffer oss.