Meninger / Debatt
Jeg er stolt av å være arkitekt!
Av Magnus Ravlo Stokke
Arkitekturstrategi – hva vil vi?
NAL inviterer til diskusjon om strategier. Det er bra, vi må se på våre styrker og svakheter, forstå hvem vi er og bestemme hva vi vil, skriver Ketil Moe.
Av Ketil Moe
NAL inviterer til diskusjon om strategier. Det er bra, vi må se på våre styrker og svakheter, forstå hvem vi er og bestemme hva vi vil, skriver Ketil Moe.
Av Ketil Moe
Ketil Moe er arkitekt MNAL og ga nylig ut boken «Lange linjer, brå skifter» (Arkitektur forlag) om Oslo arkitektforenings historie.
Foto: Torgeir Holljen ThonVi arkitekter diskuterer arkitektur, men sjelden arkitekturens rammebetingelser eller arkitektenes arbeidsvilkår. Disse er nødvendige forutsetninger for fagets eksistens, men likevel bryr vi oss ikke. I stedet klager vi, føler oss misforstått og mener samfunnet må anerkjenne vår storhet.
Hvor står faget nå, hva kan skje, og ikke minst, hva vil vi?
De siste tiårene er preget av store endringer i hvordan faget utøves og oppfattes. Investorer og entreprenører har overtatt rollen som byggherrenes betrodde, og blitt våre viktigste oppdragsgivere. Ny teknologi har endret arbeidsmåten vår, og doblet prosjektert areal per time. Oppdrag konsentreres mer og mer om noen få store arkitektkontorer, ofte eid av ingeniørkonsern. Konkurransevilkårene er endret, juryer er svekket og honorarnormer er borte.
I stedet har vi fått anbud, skiveprosjektering og fri prisdannelse. Bruk av KI som prosjekteringsverktøy og 3D- generert bygningsproduksjon kan åpne en fremtid vi bare så vidt aner.
Utviklingen gjelder ikke bare oss. Dette skjer samtidig med at landet snart bare har tre matvarekjeder, fire banker, fem entreprenører osv. Hva dette betyr for oss, må diskuteres.
Vår historie
To hundre år har gått siden arkitektyrket, som et av flere frie profesjonsyrker, fikk fotfeste i Norge. Vår posisjon har gått i bølger. En gang var arkitekturen alle kunsters mor, arkitekten var oppdragsgivers nærmeste betrodde, og den styrende kraften i byggeprosessen. Linstow og Grosch knyttet landet på en tydelig måte til europeisk kultur. Schirmer d.y. lærte studentene om byggeskikken fra senmiddelalderen, og banet vei for den nasjonale arkitekturen rundt unionsoppløsningen. Hals, Bang, Grieg og Korsmo skapte på 1930-tallet visjonene for det nye samfunnet. Boysen, Rolfsen og Rinnan sikret fagets sterke posisjon i etterkrigstidens velferdsstat. Viksjø, Knutsen, Hjertholm, Fehn og mange etter dem skapte vår moderne identitet. Dels norsk, dels internasjonal. Her er det mye å være stolt av, og lære av!
På noen tiår er mange små arkitektkontorer og en håndverksmessig produksjon endret til at noen få store dominerer, og til at produksjonen er industrielt montasjearbeid, styrt av eiendomsselskap og profesjonelle utbyggere, med sikte på salg eller utleie. De små virksomhetene finnes fortsatt, som viktige springbrett mot noe nytt. Men tyngden av prosjektering skjer under andre rammebetingelser.
Kan vi påvirke fremtiden?
Splittelsen av NAL som laug på 1980-tallet ga NAL en mulighet til å se faget uavhengig av partsinteresser. Foreningen kunne ha tatt initiativ til å overvåke hva som skjedde med våre lemmer, innvoller og muligheter, uten å bli talerør verken for den ene eller andre. Det skjedde ikke.
Ingen, verken NAL, Afag eller AiN, tok opp de store spørsmålene om arkitekturens og arkitektarbeidets plass og muligheter i samfunnet. Offentligheten må ha trodd at vi hadde dratt i eksil. Tausheten har ført til at Arkitekturopprøret, ikke vi, har initiativet i diskusjonen om våre fysiske omgivelser.
Disse realitetene må vi forholde oss til. Hva har vi bidratt med i disse tiårene? Er det oss det er noe galt med, har vi stagnert og blitt irrelevante? Er vi best tjent med å innpasses blant ingeniørene? Motsatt: Fortiden er over, hva er bra med utviklingen og den nye virkeligheten? Hvordan kan den bidra til bedre, arbeidsmåter, arbeidsforhold, arkitektur og omgivelser? Hvilke muligheter er det for dristighet, skaperkraft og nyvinninger?
NAL skal dekke alle arkitekters interessere, uavhengig av materielle interesser. Derfor kan forbundet ta brede initiativer, og trekke de andre arkitektfagene og organisasjonene med i prosessen.Første må vi få til en dekkende virkelighetsbeskrivelse, deretter utarbeide en realistisk strategi for hvordan vi kan forme utviklingen på en måte vi mener er riktig. Perspektivene er ikke entydige, men «What's in it for us?»
