Arkitektursvada knuser Vitruvius

I stedet for svaret, har jeg et veldig tilfeldig eksempel: Den 24.11.25 publiserte Dansk Arkitektforening et Instagram-innlegg med den optimistiske overskriften «Danmark har fået en ny national arkitekturpolitik!» Jeg følger pilen som sier «kend de 8 dogmer» og havner på «#1 Prioriter omhu og skønhed». Mitt hjerte smiler, for det står tydelig noe om skjønnhet rett ved tallet 1 og verbet prioritere. Vi, i likhet med danskene, er jo omtrent enige om at mye av det som er bygget er stygt, så dette innlegget lover bra.

Videre får overskriften en kort forklaring: «Vi skal prioritere håndverket, det universelle design og skabe kvalitet, som er holdbar, brugbar og dermed skøn».

Lovende start, men vent nå litt: brukbar, dermed skjønn? Vitruvius sine firmitas (holdbarhet), utilitas (brukbarhet) og venustas (skjønnhet) var de tre prinsippene vi fortsatt snakker om her, ikke sant? Med fokus på det siste, skjønnhet, hvis vi ser på tittelen igjen.

I realiteten er beskjeden mildt sagt overraskende. Den foreslår at bygget er implisitt skjønt så lenge det er holdbart og brukbart. Setningen foreslår en definisjon av kvalitet som: firmitas + utilitas = venustas. Skjønnhet er altså gjort overflødig og irrelevant som begrep i selve kapittelet om skjønnhet, ved å omdefineres som holdbarhet pluss brukbarhet. Setningen sier ikke eksplisitt at skjønnhet er irrelevant, eller at det er for vanskelig å diskutere, den bare fjerner med en nonsjalant selvfølge hele bryet med ordet.

Jeg tar det kanskje ut av kontekst? La oss gå tilbake til setningen, for det er fortsatt håp om å finne andre hjelpfulle, viktige ledd. To forpliktelser står frem: Vi skal prioritere og vi skal skape. Håndverk, som er del av prioriteringen, er vel også ment som et eksempel på skjønnhet? Det er bare litt vanskelig å finne mening i den likestilte plasseringen av håndverk med det universelle design. Den første har lyst til å peke mot treskjæring, mens den andre snakker kanskje bare om rullestoler?

Jeg er til slutt i stor tvil om treskjæring-assosiasjonen min var latterlig naiv, så jeg bestemmer meg for å moderere meg selv og forestille meg noe rørleggerarbeid i stedet. Hvordan kan jeg vite hva det er jeg leser om når det bare er en komma mellom håndarbeid og universell design? Det eneste jeg kan være sikker på er at det ikke kan være snakk om broderi. 

Er dogmet «Prioriter omhu og skønhed» ment for å fremme skjønnhet eller kansellere den? Er forklaringen misvisende, fordummende, eller manipulerende? Hvis den er ingen av delene, må den i så fall være kunnskapsløs. Og hva var det dogme betydde igjen?

Et dogme er definert som enten teologisk trossetning eller grunnsetning som man (uten bevis) går ut fra som udiskutabel sannhet. Jeg forventer et dogme i form av påstand, ikke imperativ (prioritér) eller løfte (vi skal prioritere). Den eneste påstanden som er antydet (uten et verb), er det vi kom frem til ved hjelp av tekstanalyse. Om den er sann, vet jeg ikke. Den har i alle fall ambisjonen om å være oppfattet som følgende sannhet: Kvalitet er summen av varighet og brukbarhet. Dette er også definisjonen for skjønnhet. Skjønnhet er altså summen av to begrep av ikke-estetisk art.

Det kan følgelig være logisk å forestille seg at en ingeniør som kan regne korrekt levetid på materialer, og evt. overdimensjonere litt på stålet, ville kunne oppnå skjønnhet uten hjelp fra arkitekten.

På lang sikt, ville denne lille teksten alene, hvis tatt på full alvor, kunne bidratt til en situasjon der arkitektur som fag blir overflødig. Men det er trolig lite som blir produsert med noen andre enn kortsiktige tanker i hodet. Så i stedet for å se teksten som et selvmordsbrev, velger jeg å bruke tidens ånds briller for å konkludere.

Jeg tenker at teksten i all sannsynlighet er en rask løsning på å kvitte seg med en diskusjon om skjønnhet. Vi arkitekter har ikke lært om det på skolen, og det er i all ærlighet et irriterende vanskelig begrep, som alle nå plutselig vil absolutt diskutere.

Flott, da gjør vi det! Ved å bruke ordet på en misvisende positiv måte, for så å omdefinere det. Slik kan ingen si at skjønnhet ikke er blitt diskutert eller prioritert. At det blir tolket slik eller sånn i etterkant, er ikke lenger avsenderens problem. Tvert imot, er det kanskje mottakeren som ikke forstår et litt for avansert språk. Arkitekten smiler imens under barten, vel vitende at arkitekturspråk har fint lite med kommunikasjon å gjøre. Noe som selvsagt ikke er spesielt morsomt eller etisk.

Det som er nydelig med arkitektursvada er troskyldighetsauraen over den. Men hva om den faktisk har konsekvenser? Hva om det stygge rundt oss kan tross alt ha noe med etikken å gjøre? Eller med arkitektens økende interesse i samfunnsendringer, omstillinger og globale paradigmeskifter heller enn sin egen nesten ugjenkjennelige verktøykasse?