Bodø/Glimt fortjener en hjemmebane som viser hva bodøværingene er laget av

Tre punkter

Selv ser jeg tre hovedpunkter: 

1) Malplassert symbolspråk og formvalg (diamanten)

2) Uhensiktsmessig interiørvalg (en inviterende atmosfære)

3) Dårlig valg av tomt med tanke på miljøvalg, generasjonsperspektivet og assosiasjoner som kan bidra til fotballklubbens image/historie.

Jeg vil befatte meg med de to første punktene:

Punkt 1) Diamant – og formen Nordic har valgt på den – er først og fremst et symbol på rikdom og luksus. Denne typen diamanter hentes for det meste ut i Russland og Botswana, leser jeg via Google. I symbolspråket representerer diamant perfeksjonisme. Psykologien forstår perfeksjonisme som et logisk glipp: Fordi den ikke eksisterer. Perfeksjonisme er i menneskesinnet en klassisk inngang til angst og urealistiske forventninger til seg selv eller andre. Søken etter det perfekte gjør et individ/en organisasjon redde for å gjøre feil og mister kraft.

Hovland hevder diamantens form representerer norsk motstandsdyktighet, som handler om å håndtere vanskelige situasjoner og betingelser på en sånn måte som gir mestring. Diamanten er ingen problemløser. Perfeksjonisme, rikdom eller luksus er ikke anbefalte tilnærminger til utfordringer, de har ingen spenst, ingen hurtighet, ingen kreative momenter, ingen fleksibilitet, ingen vekstpotensiale og ingen tilpasningsdyktighet. Diamanter er til pynt, de har ingen forankring til Bodø, de er ikke en god metafor på motstandsdyktighet.

Ballspillere må være tilpasningsdyktige hele tiden, og de må kunne forandre seg i takt med det de møter: Ikke være rigide som en diamant. En ballspiller blir aldri ferdig slipt. Ingen andre individer heller.

Punkt 2) Nordic Office of Architecture og partner Knut Hovland beskriver videre at de har valgt interiør i varme toner for å skape en inviterende atmosfære. Det er da jeg begynner å bli bekymret, for nå er vi langt fra det Glimt beskriver som visjon og mål: Spille ball, vinne kamper og skape stolthet.

En del av å vinne på hjemmebane er å la motstanderen få merke at de er på bortebane. Aspmyra stadion er en fryktet bortebane for lag i Europa: Den er rask, vindfull og værhard. Og for ikke lenge siden spilte Glimt mot Røde Stjerne på et stadion i Beograd som er beryktet for en 200 meter lang spillertunell og den psykologiske innvirkning den har på bortelaget.

Nordic Office of Architecture velger «inviterende atmosfære» som utgangspunkt for spillertunnelen.

Malstrøm

Er det ikke uheldig hvis fremtidige gjester skulle få assosiasjoner til lekerommet på Ikea? Står dommerne klare med nystekte vafler på midtbanen? Hva skjedde i prosessen? 

Hvis arkitekter og oppdragsgiver har tenkt på stadionet skal være med å vinne fotballkamper – vær så snill og del det med oss. 

Min familie bor like ved Aspmyra, vi er fornøyde naboer. Jeg er aldri på kamp, men jeg har stor glede av energien som kommer derfra, både på kampdager og ellers i uken. Det er noe helt eget å sitte på balkongen og lytte til en samlet gjeng som slåss for det de har kjært og uttrykker følelser og kraft med hele seg. Jeg kjenner på energien de skaper, tenker på dem som en vortex.

Har ikke Bodø noe i lokalsamfunnet som minner om og kan symbolisere nettopp et slik kraftsenter? En malstrøm oppstår når to motsatte strømmer kolliderer og skaper et kraftsenter – er ikke det en treffende beskrivelse av to lag som møtes til dyst. Og hvem bukker under og dras ned i dypet? Aller helst bortelaget.

Saltstraumen er verdens sterkeste malstrøm. Potensielt dødelig for de som ikke kjenner dens natur. Så sterk at den flytter på steiner som veier flere tonn og får det til å rumle dypet. Det er lokal forankret symbolikk som spiller direkte på den mentale styrken som kommer fra å beherske naturens elementer.

Hva med et stadion som strekker seg litt i høyden? Tydelig inspirert av en malstrøm som får motstanderen til å kjenne på suget og energien med å skulle møte Glimt på hjemmebane. Tilhengerne som strømmer til stadionet, kanskje over hodet på bortespillerne? Gjøre de tilreisende svimle og minne dem på hvem som er god på å håndtere energien her nord?

Superkrefter

Hvirvler finner vi også igjen i vinden som alltid omgir oss i Bodø. Jeg skriver dette innlegget på torsdag morgen, den 3. april. Det er meldt liten storm med vindkast på 34 m/s utover dagen. Da vi gikk til skole/jobb kunne vi høre braket av hagleskuren som kom over hustakene 100 meter unna, før den traff oss midt i fleisen. Vi måtte leie med oss sparkesyklene i motvinden og min yngste sa: «Mamma, det blåser litt sterkt», han så opp på himmelen og erklærte: «Jeg er supersterk! Supersterk!!!». Det er mental styrke, det er motstandskraft, og det gjør oss stolte.

Men det er veldig langt unna diamanter og interiør i varme toner med en inviterende atmosfære. 

Glimt fortjener en rustning, et hjem, en hjemmebane som viser hva Glimt og bodøværingene er laget av. En mørk potet med myk kjerne, på den letteste tomta i byen, pyntet med en diamant – det holder ikke mål etter min mening. Den kunne stått hvor som helst i verden.

Glimt er ikke hvemsomhelst, Bodø er ikke hvor som helst. Den yngste får det siste ordet her: Supersterk!

Debattinnlegget har tidligere stått på trykk i Avisa Nordland.