Meninger / Debatt
Å bygge mer for å senke boligpris i Oslo er en myte – et svar til Eide Bø
Av Magnus Boysen
Boligbygging handler om resultater, ikke ideologi
Det er uheldig om man av ideologiske grunner går mot virkemidler som kan gjøre boligprisene i Oslo mer overkommelige, skriver Erlend Eide Bø til Magnus Boysen.
Av Erlend Eide Bø
Det er uheldig om man av ideologiske grunner går mot virkemidler som kan gjøre boligprisene i Oslo mer overkommelige, skriver Erlend Eide Bø til Magnus Boysen.
Av Erlend Eide Bø
Erlend Eide Bø er forsker i Statistisk sentralbyrå.
Foto: Statistisk sentralbyrå
Jeg takker Magnus Boysen for svar og oppklaring. Vi er altså enige i at økt tilbud kan påvirke boligpriser, men uenige om det kan gi prisfall. Som han nevner har det ikke vært fall i nominelle boligpriser i Oslo siden 2008.
Det har derimot i perioder vært fall i reelle boligpriser (priser justert for inflasjon). At høy boligbygging med dagens regelverk er i stand til å føre til reelle prisfall slår meg ikke som et argument mot økt boligbygging. Det virker snarere som et argument for å tillate mer bygging, for å kunne oppnå nominelle prisfall.
Boysen er inne på at man kan tenke på tomteprisene som residualen mellom salgspris og byggekostnader. I såfall er jo oppskriften på å redusere tomteprisene nettopp å bygge nok til å redusere boligprisene.
Det var også et poeng jeg kom med i forrige innlegg: Verdien på boligtomter er høye når boligprisene er høye, men hvis det tillates økt boligbygging per tomt vil knappheten på tomter, og dermed tomteprisene, reduseres.
Jeg er enig i at statistikk for tomtepriser hadde vært nyttig. Min forståelse er at SSB ønsker å lage en slik statistikk på sikt, men at det finnes utfordringer med datamengde og -kvalitet.
Boysen spør hvor mye som må bygges for å få gitte fall i prisene. Å tallfeste effekten nøyaktig er metodisk vanskelig. Jeg har nylig omtalt en studie som omregnet til Oslo-forhold viser at 300 ekstra boliger vil redusere leieprisene neste år med 2%, og trolig gi omtrent samme effekt på boligprisene.
Det er stor usikkerhet rundt nøyaktige størrelser her, men hver ekstra bolig som bygges vil uansett bidra til reduserte boligpriser.
Boysen avslutter med å prøve å koble mine argumenter for økt boligbygging i Oslo med privat finansiering av helsevesenet. Det er lite relevant av to grunner. For det første er helsesektoren karakterisert ved at noen, mer eller mindre tilfeldig, blir utsatt for ekstremt høye kostnader. Privat finansiering av helsekostnader må dermed være en forsikring, noe som medfører spesielle problemer. Boligmarkedet er helt annerledes. Boligbehov eksisterer for alle, og kostandene ved bolig er ganske forutsigbare.
For det andre handlet ikke innlegget mitt om fordelingen mellom offentlig og privat utbygging, men det snevrere spørsmålet om å tillate private utbyggere å bygge mer kan redusere boligprisene.
Jeg ønsker meg personlig en større kommunal boligsektor, i tillegg til økt privat utbygging. Men det er vanskelig å se for seg annet enn at størstedelen av Oslos boligmarked er bygget og eid av private aktører i den nærmeste fremtid.
Da er det uheldig om man av ideologiske grunner går mot virkemidler som kan gjøre boligprisene i Oslo mer overkommelige.
Synspunktene i denne kronikken representerer forfatterens syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Statistisk sentralbyrå.
