Byarkitektur på norsk

Det er derfor godt at det nå er en grundig, offentlig diskusjon om ikke bare byutviklingen, men arkitekturen på Nyhavna i Trondheim.

I snart hele min aktive karriere på 25 år, har vi diskutert hvor bra denne bydelen skal bli. Det har vært framtidsbilder, parallelloppdrag, masterkurs, symposier, leserinnlegg og workshoper. Fokus på byliv, bærekraft, bynatur og maritime næringer. Det er blitt skrevet kvalitetsprogram og gjort både miljø og kulturminne kartlegging. Vi vil så mye.

Dette er urbanismen hvite hval i Trondheim.

Hvordan skal så alle disse ambisjonene kunne holde? Holde helt frem til den dagen vi alle skal kunne sette oss ned med en kaffekopp i kveldsola og se Nidelva flyte stille forbi oss der nede ved Trondheimsfjorden, på et vakkert nytt sted. Mye kommer nok til å gå bra. Arkitekturen blir derimot helt middels er jeg redd.

For at bygningene på Nyhavna skal kunne bli ordentlig flotte, kreves det nemlig at vi lykkes med noen helt andre ting en bare byutvikling. Jeg ønsker her derfor å si noen ord om selve arkitekturen. Gjerne med stor A. Formgivningens kår på Nyhavna.

Danske COBE arkitekter har vunnet arkitektkonkurransen og levert et bra og solid forslag til regulering av Transittkaia. Dette er nå ute på høring. og alle kan gå inn på Trondheim kommunes hjemmesider for å se og kommentere. Umiddelbart har det også kommet et (populært) klassisk motforslag fra Arkitekturopprøret (AO). Det har vært avstemning på Facebook, mobbing av arkitekter og Adressa har holdt folkemøte.

Diskusjonen om denne reguleringen og disse bildene av tenkte bygninger på tomta belyser nemlig et hovedproblem i moderne byutvikling. Det åpenbart manglende forholdet mellom det å lage skinnende illustrasjoner for reguleringsplaner eller Facebook-protest, opp mot den store jobben det faktisk er å tegne skikkelig byarkitektur som ingen er helt fokusert på i en reguleringsprosess. Da er det rammene som avklares.

Til nå har vi derfor kun forholdt oss til COBE sine illustrasjoner av hvordan DE ville ha tegnet disse byggene. Fokus må i stedet rettes mot det som faktisk skal bygges her og hvem er det egentlig som skal tegne disse nye byggene? Hvordan skal de få tid og rom til å gjøre selve jobben skikkelig?

Realiteten i dagens byutvikling er tydelig: God arkitektonisk formgivning står ikke høyt på agendaen. Jeg setter det litt på spissen her, men dette er de typiske mekanismene som nå settes i gang på veien frem mot ferdige bygg på Nyhavna: 

Basert på vedtatt reguleringsplan, vil neste logiske steg bli å selge ut tomter eller hele prosjektet for høyest mulig pris. Det gjennomføres en auksjon. Det offentlige ved sitt utbyggingsselskap gir da fra seg kontroll med både prosess og arkitektur til en eller flere private utviklere.

Reguleringsplanen blir et verdipapir som viser de maksimale rammene og beskriver noen begrensinger for hva som kan bygges på tomten. Byråd, politikere, byggesak og byarkitekt vil bare til en viss grad kunne påvirke hva som skal bygges etter salg. Utvikler er i gang med sitt løp frem mot salgsprospekt.

Utvikler har et hovedmål: Å klare bygge og selge disse nye leilighetene så raskt og trygt som overhode mulig. For en riktig bra pris. Oftest betyr det å bygge dette så billig som en klarer, med et middels ok utseende, sånn for ikke å gjøre folk fly forbanna. Store balkonger, sjø.

De vil velge å bruke etablerte byggesystem fra entreprenørene i Midt-Norge. De vil benytte eiendomsmegler for å sikre at de nye leilighetene er i tråd med «hva folk i Trondheim liker». De ønsker også å bruke minst mulig tid og ressurser på prosjektering, lange diskusjoner og pirk med detaljering av fasader og beslag. Det løser entreprenøren fint. De bytter ofte arkitekt underveis i prosessen, hvis det kan spare noen kroner.

Å bruke tid og penger for å lage noe veldig vakkert derimot, er et ork. Derfor må vi her være veldig tydelige på at det er nettopp dette byen vår ønsker seg. Det være seg tidløst og dansk eller robust, gammeltysk kost fra AO.

Kanskje vi nå bare må få satt opp en klassisk bygård for å bli ferdig med dette her? Sier noen.

Ja, for finnes egentlig den utbyggeren som med glede, helt frivillig, vil senke sine marginer på å lage AO sine motforslag fasader? Med bærende teglfasader, kalkmørtel, kannelyrer, søyler og ornamenter. Håndlagede inngangsdører i eik fra Tyskland. Brevsprekk og ringeklokker med navneskilt i messing? 120 vinduer med 6 åpningsfelt, lagd i kjerneved. Sokkel i hugget granitt? Eller skal dette kanskje bare lages av prefabrikkerte betongelementer fra Overhalla betongbygg? 

Har vi i det hele tatt slike slike utbyggere? Finner vi en utbygger som er villig til å ta dette ansvaret? Ha det nødvendige fokuset på kvalitet, ja, da kan vi garantert få til helt fantastiske moderne fasader også. Den utbyggeren har vi nok ikke i dag, og det er dette som er problemet i bransjen. Det er ingen som driver seriøst med dette: Eiendomsutvikling for å lage vakre bygg alene.

Så hva vil skje når disse nye bygningene ikke lenger skal tegnes av COBE? De skal i stedet tegnes av en litt tilfeldig arkitekt/konsulent hentet blant «the usual suspects»? Som kanskje er flink? Kanskje ikke?

Vi burde bruke dette prosjektet på Nyhavna til å utfordre selve «prosjektutviklingskulturen» i byen vår (og i Norge for den del). Som er et produksjonssystem for omgivelser som ikke leverer så bra lenger. Maskinen lager dårlige produkter. Kokken lager dårlig mat.

For skal dette faktisk kunne bli bra, så må alle, politikere, utviklere, byplankontor og arkitekter sammen, kunne enes om å prioritere god arkitektur her. At det gjøres en klar og tydelig bestilling: Dette er byens ansikt mot Nidelva. En ny del av sentrum. Ikke rot det til. Ikke prøv deg engang. 

Gjør jobben skikkelig! Bruk den nødvendige tiden det tar å tegne vakre fasader, fellesområder og leiligheter ordentlig. Invester i god materialbruk og detaljering. God byarkitektur som Horngården handler jo også i mye større grad om fasade enn vi har vært villige til å anerkjenne de siste tiårene.

Ansiktet utad, masken, sminke, neonbelysning, lyset fra restauranten du ser inn i. Et vakkert inngangsparti. Romantisk, magisk, uventet eller glassklar, stram og klassisk. Det er så mange gode fortellinger som kan lages. Så mye talent som burde brukes.

Det er mitt håp at Nyhavna utvikling formulerer krav om særlig gode rammer for arkitektonisk utforming, som tydelig utfordrer dem som skal få lov å kjøpe og utvikle tomter her. Vi trenger ikke nødvendigvis veldig dyre materialer eller komponenter. Det vi i stedet trenger er høy kompetanse og nok timeverk for å tegne. Vi må støtte oss på kvalitetsprogrammet for Nyhavna for å formulere dette.

Og til slutt: Det er i disse dager så mange, nesten arbeidsledige, helt briljante, unge (og gamle) formgivere som kan hjelpe oss med å få det til. Dette er også en kurateringsoppgave: Velg de beste til oppgaven. Det er mange bygg. Fordel oppdraget på flere stemmer.

Er dette for dyrt, så har vi ikke råd til bygge. Kostnadene for Trondheim by måles i mer enn penger.

Teksten har tidligere vært offentliggjort hos Facebook-gruppen Arkitektur i Trondheim.