Byen venter ikke mens du nøler

Under OUW fikk vi en forsmak på kommunens ambisjon om hvordan de kan tilrettelegge for mer effektive strukturer og prosesser for temporære byrom. Dette opptar også utbyggerne, fordi temaet i dag ikke passer inn i lovverk og saksbehandlingsprosesser. Innenfor denne ambisjonen antydes en kausalitet mellom hva myndighetene tillater og hva den resulterende midlertidigheten (eller mangel på den) blir til.

Det legges frem, og legges skylden på, at dagens rammer er for rigide og at det kreves for mange forbehold og unntak som må evalueres og søkes tillatelse om før det skjer ting. Selv om kommunen er medskyldig i den uforløste midlertidigheten i Oslo, er de, slik jeg ser det, på ingen måte hovedmistenkt.

Det er like mye utbyggerne, som det er kommunen og innbyggerne, som har det delte ansvaret for at ting skal skje.

I praksis har alle et likestilt grunnlag for igangsettelsen av temporære aktiviteter, og vi opplever risiko på ulike måter. For kommunen kan dette omfatte organisatoriske omstillinger eller klussete forsøk på å tilpasse planprosessen. For utbyggerne oppleves en økonomisk risiko i planlegging og opprettelse.
Innbyggerne opplever eksempelvis en potensiell lovmessig risiko dersom aktiviteter igangsettes uten tillatelse.

Erfaringene frem til nå viser at alle kan ta ansvar, og at midlertidige aktiviteter oppstår fra initiativtakere innenfor hver av partene. Som regel løser det seg også helt fint, uavhengig av hvor rigide dagens strukturer oppleves. Midlertidighet handler i så fall mer om vår terskel for å starte, enn om selve rammevilkårene.

Tersklene kan være flere og mange, men samtidig skjer det midlertidig utvikling på tross av dem. Jeg synes det er rart at vi føler på en terskel for noe som etter alt er sagt og gjort, er ment som positivt. Jeg kan i like stor grad føle på en terskel for å knuse en bilrute, som for å ta initiativ til å bygge en modelltogbane i et ubrukt butikklokale.

Det ene er åpenbart noe som ikke skaper byliv, det andre tvert om, begge er ikke nødvendigvis lov. Når intensjonen er god, viser erfaring at partene klarer å tilpasse seg. Det vil si at enten om det er kommunen, utbyggeren eller innbyggeren som er pådriver for modelltogbanen, så vekker kraften i selve
igangsettelsen oss til å koble seg på og tilrettelegge.

På den andre siden er det lange planleggingsprosesser, utredninger og drøftinger som dreper midlertidigheten. Dette betyr ikke at jeg kjemper for at vi bare skal gjøre ting og så tenke etterpå. Det bør være noe innsikt og intensjon på plass før et initiativ påbegynnes, men jeg tror at det går en grense for hvor mye tid midlertidigheten tåler av tilrettelegging før det blir meningsløst å sette ordentlig i gang.

Under den første innbyggerworkshopen vi hadde for utviklingen av Den Gamle Veterinærhøgskolen, var
intensjonen å få opp et spekter av behov og ambisjoner for området. Det som sto igjen på tvers av mangfoldet av deltakere, var én helt klar beskjed: Start DGV nå! Viktigere enn å planlegge den beste funksjonen for nabolaget, var det å sette i gang, prøve ut og prøve igjen.

Å gjøre noe på en ny måte er alltid litt skummelt, og det er fristende å lene seg på strukturene som skal gi grønt lys. Midlertidighet er ikke først og fremst et juridisk eller byråkratisk problem, men et spørsmål om vilje og terskel.

Kommunen er prisgitt erfaringene som pågår akkurat nå. Når vi nøler så bidrar vi inn i produksjonen av mangelfulle rammebetingelser i andre enden, for en by som sårt trenger rom for utfoldelse.

Hvis du fortsatt føler på terskelen, la oss snakke mer om den og hva som skal til for å senke den, men la oss ikke bruke mer tid enn vi trenger for å sette i gang.