Byutvikling uten demokratisk styring gir stygge bygg og dårlige byer

Utviklerstyrt utvikling gir dårlige rammer – og dårlige bygg

Byarkitekten i Indre Østfold sa det skarpt i NRK-serien «Stygt?»: Norsk bygging er «nesten 100 prosent utviklerstyrt». Det høres karikert ut, men forskningen viser at det i praksis stemmer. Rundt 70 prosent av alle reguleringsplaner i Norge utarbeides av private aktører. Det betyr at de som har mest å tjene, også setter premissene for hva som er mulig.

Resultatet blir som i Nydalen, eller i Tromsø, eller på Løren, eller i Gamlebyen. Fellesskapets mål veier lett, mens økonomien i hvert enkelt prosjekt blir det tyngste hensynet. På Fyrstikktorget i Oslo er fagetatene helt tydelig på at de fraråder de to høyhusene, men Høyre-byrådet overkjører planmyndighetene og presser gjennom prosjektet likevel.

Mest alvorlig av alle saker i Oslo er trolig den nye bydelen Grønlikaia: Her mente PBE at forslaget fra Hav Eiendom er «vesentlig i strid med overordnede planer og føringer som kommuneplanen, planene for Bjørvika og Sydhavna, Høyhusstrategien for Oslo og Fjordbyplanen». De mente at «Oslos karakteristiske landskap med de grønne åsene og koblingen til fjorden, blir vesentlig svekket», og ville ikke legge forslaget ut på høring. Det ble likevel sendt videre.

New Public Management har spilt fallitt, ikke bare i helsesektoren, men i areal- og byggesektoren. Aktører som Bane Nor og Hav Eiendom, som er eid av fellesskapet og burde ha fellesskapets beste for øye, driver heller profittmaksimering som enhver annen kommersiell aktør.

Med Høyre ved roret i Oslo ser vi nå stadig oftere at overordnete planer ses bort fra, og utbyggere får lansere sine planer uten at fagetatene blir hørt. PBE skal fremme fellesskapets interesser, men det settes stadig flere spikere i kisten deres.

Når utbyggere tegner byen, faller ombruk bort

Plan- og bygningsetaten skriver at «riving av bygg fra 1995 bør være siste utvei». Men realiteten er at riving nesten alltid blir første utvei. Og dette handler ikke om én sak, men om strukturen.

Ombruk handler ikke bare om materialer – det handler om å bevare ressurser, kulturmiljø, klimagassbudsjett og områdenes identitet. Likevel har byggebransjen i Norge en sirkularitetsgrad på bare rundt 7 prosent, og i Oslo rives det årlig tusenvis av m² fullt brukbare bygg.

Saken fra Nydalen viser hvorfor: Selv når Storebrand opprinnelig foreslo å transformere og videreutvikle store deler av bygningsmassen, ble de oppfordret av PBE til å tegne om fordi plangrepet ble for dårlig – og man endte med et prosjekt som innebærer full riving. Men det ville jo vært fullt mulig å tegne om prosjektet – uten å rive.

Det ville ikke Storebrand, og PBE pushet ikke mer på. Stilte ikke krav. At bygningene ikke er «kulturhistorisk viktige» er irrelevant. I et klimaperspektiv er det rett og slett uansvarlig å rive fem etasjer høye kontorbygg fra 1995.

Mangel på helhetlig planlegging skaper følgefeil

Nydalen er et resultat av nettopp dette utviklerstyrte systemet. Området har i flere tiår blitt bygget ut stykkevis og delt, altfor tett og stygt, uten overordnet grep. De borgerlige som styrte byen i flere tiår, bygde ned fagetatene og tok aldri styringen over byutviklingen.

Det rødgrønne byrådet forsøkte å rette opp, og styrket PBE og medvirkningsprosesser blant annet, men mangelen på helhet gjorde at mange prosjekter måtte bli et kompromiss.

Saken i Nydalsveien er nettopp en slik følgefeil: Kommunen og PBE forsøker å rette opp manglende byplanlegging i etterkant – og ender ironisk nok med å gjøre klimaproblemet større gjennom unødvendig riving.

Høyre i Oslo gjøre vondt verre

Høyre-byrådet i Oslo vil nå gjøre vondt verre, og kraftig vingeklippe PBE med store budsjettkutt i 2026, og enda større året etter. Bykuben og Bylab legges ned. 

Den avtroppende etatsdirektøren er tydelig på at færre ansatte i PBE vil svekke etatens evne til å holde lovpålage frister, men også deres evne til å drive innovasjon og jobbe med bransjen for å få fram gode reguleringsplaner, og at hun er svært bekymret for dette.

«Når det blir færre til å springe, så sier det seg selv at på et eller annet tidspunkt så blir organisasjonen utslitt». sa etatsdirektøren i PBE. Det er kanskje ikke rart at få ønsker å ha «uriasposten» som plansjef i Oslo?

Når PBE kun har kapasitet til lovpålagte oppgaver, har de heller ikke kapasitet til å være den aktive, strategiske byutviklingsaktøren Oslo trenger. I praksis betyr det at vi overlater utviklingen av byen til de få som har ressurser til å engasjere konsulenter og utarbeide komplekse planforslag – altså store eiendomsaktører.

Det er et demokratisk problem, som etatsdirektøren har understreket.

Demokratiet må ta tilbake styringen

Skal vi slutte å rive brukbare bygg og få bedre og vakrere byggeprosjekter i Oslo fremover, må vi endre systemet – ikke bare enkeltvedtakene.

Her er tiltak som faktisk vil monne:

1) Kommunen må igjen lage sine egne reguleringsplaner.
Private forslag bør være unntaket, ikke hovedregelen.

2) Innfør en «grønn liste» for bevaringsverdige bygg.
Ikke bare kulturhistorisk verdi, men også klimagjeld, ressursbruk og potensial for ombruk.

3) Gi kommunen lovhjemmel til å avslå planforslag av klima- og ressursgrunner.
Det må være mulig å si nei til riving fordi det er klimafaglig uforsvarlig.

4) Reversér rammekuttene i PBE.Uten et sterkt offentlig fagmiljø får vi ingen helhetlig byplanlegging.

5) Innfør en riksarkitekt og en by- og boligminister Ved å samle ansvaret for by- og regionsutvikling i et departement kan man begynne å løse opp i sektortekningen som i dag gjør at det ikke tas nasjonalt ansvar for å løse problemene i bygningsbransjen, og at kommunene får drive tut-og-kjør 

Nydalen-saken er et symptom – ikke et unntak

PBE skriver at de opprettholdt sin anbefaling av hensyn til «forutsigbarhet». Problemet er at systemet som skal skape forutsigbarhet i realiteten gjør det motsatte: Det skaper en uforutsigbar, prosjektvis, utviklerstyrt by, hvor hvert enkelt prosjekt må løse problemer som bare helhetlig planlegging kunne håndtert.

Og da ender vi i den situasjonen vi nå står i:
Vi river fullt brukbare bygg – ikke fordi det er lurt, men fordi systemet vårt gjør det vanskelig å gjøre noe annet.
Vi godkjenner stygge bygg med billige materialer, og prosjekter som skaper dårlige bymiljøer, som vil få følgefeil i tiårene framover, og igjen føre til mer riving og følgefeil.

Vi bygger ned natur.

Dette er ikke bærekraftig.
Ikke for klimaet.
Ikke for økonomien.
Og ikke for demokratiet.

Jeg håper inderlig at oppmerksomheten som Arkitekturopprøret har bidratt til, og nå også Brenners serie om arkitektur på NRK, fører til folkekrav om endring i hele landet.

Og ved lokalvalget i 2027 må Oslo ta tilbake styringen over sin egen byutvikling.