Dansk arkitekt: Dagens arkitektur er verken vakker, sunn eller bærekraftig

Denne idéarven er fortsatt svært nær oss i dag. Verden må måles og veies for å bli «forstått» – og for å ha verdi. Måling gir oss et håp om forståelse og en følelse av kontroll, som om vi «bærer» verden i våre hender.

Selvfølgelig gjør vi ikke det, verden bærer seg selv helt fint.

Når bærekraft også reduseres til et spørsmål om kvoter, sertifiseringer og tall, blir måling ikke bare et verktøy, men hele sannheten. Ved å gjøre det, kutter vi bort unektelig viktige, immaterielle lag – nettopp de lagene som gjør arkitektur levende.

Ord som sammenheng og skjønnhet ligger utenfor dataenes rekkevidde, men er grunnleggende for både liv, arkitektur, empati og bærekraft.

At vi i dag generelt sparer på både bygningsmassen, arkitekturen og det omkringliggende rommet er i seg selv respektløst overfor planeten og det livet vi har fått. Det er også en pille å svelge for menneskene som skal bo og bevege seg rundt den.

Kjedelige, sparsommelige, livsreduserende og lite stimulerende konstruksjoner er selve symbolet på uholdbarhet, ettersom forventet levealder i dens nærvær synker betydelig, og lysten til å leve sakte avtar – noe verken et lavt CO2-avtrykk eller en rekke sertifiseringer kan kompensere for.

Et tankeløst bolig- eller kontorbygg gjør mer åndelig, mental og sosial skade på planeten enn et interessant betongbygg – uavhengig av om førstnevnte er laget av stekt ålegress og resirkulerte materialer.

I dag ser mange bygninger ut til å frykte sin egen kjedsomhet og kompenserer derfor med tilfeldige fasader, dekorasjoner og prikkende virvar – en påklistret livløshet som skal simulere livet, men som egentlig bare maskerer fraværet av innhold og sjel.

Arkitekturen fremstår rotete, og dens uærlighet fremmedgjørende. Den skaper støy og visuell usikkerhet, og siden bygningene ikke står på egne ben, undergraver den tilliten til oss selv og våre omgivelser. Den er verken vakker, sunn eller bærekraftig. Det genuint kjedelige er i det minste ærlig i sin kjedsomhet – det bare er der, anonymt – noe som på en måte er både anstendig og vakkert. 

Det virkelige spørsmålet er om arkitekturen vi lager lever. Og kanskje enda viktigere: Om den tør å leve. Akkurat som planeten stimulerer vårt fundament, beroliger vår eksistensielle uro, vekker vår nysgjerrighet og begeistrer ønsket om å utvide seg, minner den oss om den naturlige storheten og nærheten som arkitekturen bør leve i og leve opp til. 

En arkitektur som skaper et ønske om å utforske, som begeistrer utover sitt fysiske utseende, en som skaper drømmer, en som tør å bli følt, skaper mennesker som gjør det samme. Her er bærekraft ikke basert på begrensning, men på nødvendigheten av å stimulere livet. Å se oss selv som en del av noe større – et uendelig univers og en vakker planet – vekker en naturlig verdsettelse. 

Herfra må også ønsket om å bevare planeten oppstå. Denne forankringen blir noen ganger glemt i vår fiksering på tall, men den er essensiell fordi det nettopp er i verdsettelse at vi finner inngangen til å være bærekraftig til stede i verden.

I denne forstand er skjønnhet et dypt bærekraftig, økende prinsipp: Uten følelsen av skjønnhet mister verden og mennesket mening, næring og sammenheng. 

Her blir skjønnhet et gyldig konsept igjen – ikke som en innholdsløs estetisk preferanse, men som noe som i sin umålelighet minner oss om at verden rekker utover det målbare. Her kan vi igjen puste og nyte at sannheten er mer enn et vitenskapelig anliggende, og at tilliten til vår egen erfaring må veie tyngre enn iveren etter bevis. 

God arkitektur må derfor igjen omfatte mer enn målet om et lavt CO2-avtrykk. Det vakre endrer karakter her: Fra et konsept fanget av en snever estetisk preferanse, som i sin frykt for å bli berørt aldri blir berørende. 

Som den danske rapperen Per Vers sier: «Det blir bare virkelig vakkert når det brukes godt». Det vakre er en varig skjønnhet gjennom berøring og er derfor ikke følsom for forandring, men gir rom for temporalitet – et avtrykk av livet. Akkurat slik en person eller arkitektur blir større gjennom livet, slik livet innlemmer motstandskraft og deretter blir evig og berørende vakkert.

Berøringen er det vakre i funksjon: En bærekraftig kraft som vekker oss fra leverpostei på brødskiven og middelmådighet. Å bli berørt og beveget er å være i forbindelse med livet, med seg selv, hverandre og den naturen vi er en del av. Her blir vi bedre mennesker, mindre kyniske og mer generøse. Arkitektur er nettopp det rommet som kan ramme inn, forme og stimulere denne forbindelsen. 

Å bygge vakkert er bærekraftig. Fordi skjønnhet ikke kan fanges av én sannhet, men åpner opp en mangefasettert verden og arkitektur og dermed også et mangefasettert deg. Her åpner vi demningens sluser igjen, slik at nominalismens stålgrep mister taket, og det uhåndgripelige får flyte inn i vår måte å tenke og bygge på.

Det kan høres mykt ut for de kyniske, men det tok investorer og utbyggere flere tiår å innse at landskap – dette myke, sentimentale og umålelige rommet – var en økonomisk gevinst. Her steg prisene, vi ble lykkeligere, overgangene mellom natur og urbanitet ble sterkere og en naturlig beskyttelse mot vind og vær åpenbarte seg. Det viste seg å være en god investering, akkurat som vakker arkitektur er.

Det som startet som en selvmotsigelse viste seg å være limet. Og er det ikke slik det er med det meste, alt?