Meninger / Debatt
Hva om Oljefondet investerte i norsk byutvikling?
Av Esbjörn Kjell
Uavhengig av enkeltindividenes verdenssyn, er den protestantiske delen av verden veldig preget av protestantiske verdier. Denne pietismen gjenspeiler seg også arkitekturen. Man vil helst ha ordentlige bygg, laget av ordentlige håndverkere. De skal være solide og de skal tåle tidens tann.
Puritanske bygg har gjerne klare former og overflatene er enten abstrakt hvite eller laget av ekte, ordentlig materialer. Katolikkenes barokk og hedningenes krimskrams forblir fremmed.
Å være grønn har i det siste også blitt en slags puritansk trosretning, som vil styre oss tilbake til den smale stien. Når man først er blitt frelst vil man jo gjerne vise det til hele verden, slik at det, i tillegg til klistermerker og pins, brukes både klær og kjøretøy som ytre tegn på den rette troen. Det samme gjelder selvsagt for bygg.
Interessant nok har man fra før brukt det religionsrelaterte utrykket ikonografi for å beskrive trekk som brukes for å formidle at bygget er laget med tanke på bestemte verdier. Grønne bygg skal for eksempel ha overflater med ubehandlet trevirke, grønne tak, eventuelt solpanel og glassflater i samme vinkel.
Som så ofte kan synet dessverre også bedra. Under de varmebehandlede terrassebordene finner man som regel solide bjelker i trykkimpregnert trevirke. Fundamentene til økobygg er nesten uten unntak laget av betong, slik som kjelleretasjene, for ikke å snakke om bygg som skjuler seg under grønne enger eller annen vegetasjon. Yttervegg og tak under bakken er i tillegg selvsagt beskyttet av tykke lag av membran.
Ikonografisk skråe vindusflater isolerer 40% dårligere enn vertikale, fordi gassen mellom skivene fortsetter å stige rett oppover. De ytterste 20 centimeterne av glassflatene isolerer dårligere enn midten av glassskiven, fordi karmene bremser gassen. Dermed får man ikke noen ekstra glede av et fint økovindu med karmbredde på 50-60cm. Mens metallkarmer kan smeltes og gjenbrukes, er trekarmer så impregnerende og overflatebehandlede at de er problemavfall, som ikke kan brennes.
I min mormors familie hadde alle menn tilhørt prestestanden, helt siden reformasjonen. Ved besøk i forfedrenes gamle, hvitkalkede kirker har jeg lært mye om den rene troen. Morfar derimot var etterkommer av ortodokse øst-karelere, fra et område som i dag er Russland. Han var veldig flink med hendene sine, og behersket både lafting til fiolinmakeri.
Selv oppfattet han seg ikke selv som så spesielt flink i forhold til sine forfedre, som hadde laget ortodokse kirker med bare økser som verktøy. Hans egentlige styrke var dokk å være fremtidsrettet, slik at han for eksempel skaffet seg en tv i god tid før den første sendingen, og en flersporsopptaker til å ta opp enmanns strykekvartetter på. I sitt eget hus kombinerte han trevirke med utkragede betongskiver, og store glassflater.
Av og til havner man i diskusjoner med ildsjeler, som er svært så sterke i sin tro på tradisjonelt håndverk, pustende hus og i særdeleshet dampsperrenes alt-ødeleggende skadevirkninger. Da er det ikke sagt at man får så veldig mye gehør for argumenter om bygningsfysikk. Helliggjørende midler er mange, og miraklene muligens ikke langt unna.
Det kan selvsagt hende at jeg er litt vel negativ. Kanskje vi faktisk burte vært mer frikirkelige og ha tro på at miraklenes tidsalder er rett rundt hjørnet? Det er vel nå, som alt ser mørkt ut, at det er all grunn til å søke nye veier, fordi det ikke bare er én vei som fører til Rom. Nå vi tydelig trenger nye svar, må vi vel også kunne tåle en falsk profet eller to?
P.S. Jeg tok den første delen av arkitektstudiene i Østerrike, der man var veldig opptatt av grønne løsninger. Vi lærte blant annet å tegne pustende hus. Trikset er å dimensjonere byggets ytterhud slik at duggpunktet havner utenfor isolasjonssjiktet. Utfordringen er bare at desto kaldere det er ute, desto tynnere må isolasjonssjiktet være, hvis ikke man har en dampsperre (uavhengig av hvilken type myk isolasjon man bruker).
