Meninger / Debatt
Heia «Bilby til Boligby»!
Av Even Bakken
Det er vanskelig å være Messi i en ballbinge
Kommuneplanen i Oslo skal være kartet som leder oss til mål. Da må den forenkles og være tydeligere på hva som er viktigst, skriver Ingvild Bodsberg Stræte.
Av Ingvild Bodsberg Stræte
Kommuneplanen i Oslo skal være kartet som leder oss til mål. Da må den forenkles og være tydeligere på hva som er viktigst, skriver Ingvild Bodsberg Stræte.
Av Ingvild Bodsberg Stræte
Ingvild Bodsberg Stræte er byplanlegger i Mad.
Foto: privatKommuneplanens arealdel for Oslo er ute på høring. Dette dokumentet blir styrende for all fysisk utvikling av hovedstaden de neste årene.
Som private rådgivere i bransjen, plasseres mine kolleger og jeg mellom barken og veden. Vi skal hjelpe byggherre å oppnå avkastning, men samtidig skape prosjekter på lag med byens interesser, forvaltet av Plan- og bygningsetaten (PBE) og bystyret. Samspillet mellom dette veldig forenklede aktøroppsettet har et stort forbedringspotensial – og et stort mulighetsrom.
Jazzing om kommuneplanens arealdel
Under eiendomskonferansen Oslo Urban Week deltok jeg på en seanse om samhandling, erfaringsutveksling og læringsoverføring i byutviklingsbransjen. En klassisk panelsamtale, med et utypisk panel. Tidligere Tottenham-keeper Erik Thorstvedt, impro-skuespiller Camilla Frey, forhenværende yrkesmilitær Robert Mood og jazzmusiker Bugge Wesseltoft var alle til stede.
Det ble en svært interessant seanse om hvordan vår bransje kan lære av andre fagområder, og bli mye bedre på samhandling. Kort fortalt: Byutvikling bør være et lagspill. I lagspill finnes det klare spilleregler, men også et stort handlingsrom for å improvisere og skape de gode målgivende pasningene underveis. I byutviklingen er det kommuneplanen som skal sette rammene for denne improvisasjonen.
Samspillet trenger en forutsigbar kommuneplan
Det har vært mange innvendinger mot gjeldende kommuneplan fra 2015, både fra bransjen og fra saksbehandlere i PBE. Mange mener at lite konkrete krav har gitt lange og uforutsigbare prosesser. De få kvantitative kravene som finnes, har både PBE og bransjen klamret seg til. Andre krav har vært vanskeligere å forvalte, og er dermed ikke blitt fulgt opp.
I den nye kommuneplanen foreslås det langt flere konkrete føringer. Kanskje for mange, og for konkrete. Formålet med de konkrete føringene er å gi mer forutsigbarhet for alle parter. Spørsmålet er om bestemmelsene, slik de nå er utformet, er riktig middel for å oppnå dette.
Slik jeg ser det, kan de konkrete bestemmelsene gi noen ulemper:
– De vil bli tolket som en fasit for hva utbygger har rett på av utnyttelse, uavhengig av andre forutsetninger.
– De kan gi mindre rom for kommunalt skjønn og stedlige vurderinger.
– For mange føringer innen ulike tema, gir en kompleks startgrop, og lite rom for å utforske nye løsninger i hver enkelt plan- og byggesak.
– Andre gode intensjoner i planen kan havne i skyggen av det som kan krysses av i en sjekkliste.
Forutsigbarhet kan dreie seg både om å ha en forutsigbar og enkel planprosess, og om å ha kontroll på hva som vil bli bygget etter at planen er vedtatt. Hva man mener med forutsigbarhet i planarbeidet, vil nok variere fra aktør til aktør. Og kanskje er egentlig poenget at mangel på følelsen av forutsigbarhet i realiteten er mangel på tillit mellom aktørene i byutviklingen?
Et samlet mål for byutviklingen
I panelsamtalen under Oslo Urban Week la alle vekt på at tillit og åpenhet er avgjørende for å få til det gode samspillet. Rigide rammer kan bøte på manglende tillit, men gir dårlig samspill og kjedelige resultater.
Kommuneplanen skal være kartet som leder oss til mål, uten å dvele ved hver eneste stein på veien. Da må den forenkles og være tydeligere på hva som er viktigst. PBE må tørre å utøve det skjønnet de faktisk har myndighet til i behandlingen av detaljreguleringer og byggesaker. Sammen må vi definere tydelige suksesskriterier i hvert prosjekt ut fra målene i kommuneplanen, og vi – hele byutviklingsbransjen – må jobbe åpent og ærlig for å skape forutsigbare prosesser med rom for spektakulære resultater.
Skal vi lære av både jazz og improskuespill, fotball og fredsbevarende operasjoner, kan vi si at rammene må være tydelige, men ikke hemmende. Vi må stole på hverandres kompetanse og hensikter. Vi har jo alle et felles mål: Å utvikle Oslo på en best mulig måte.
