Drømmer ArchFest om elektriske arkitekter?

Utviklingen skyter fart. Dette ufattelige tempoet er grunnen til at «framtidsguru» Lars Rinnan spådde at 2029 blir året der verden vil se en omveltning. Hans muntre spådom var at vi da får flygende biler og alt han har ønsket seg.

Dette henger ikke helt sammen med en verden hvor KI i teorien allerede kan utføre mirakler med organisering av informasjon, mens LinkedIn fortsatt serverer oss stillingsannonser for systemarkitekter. Det er også et stort og tydelig etterslep mellom den digitale og den fysiske utviklingen. Verden vår står likevel ikke i ro.

Inntrykket er at vi vet så lite om kunstig intelligens, at de fleste spådommer kan virke troverdige. 

Som motvekt, fikk vi se den lokale arkitekten Per Oscar Haaland sitt håndtegnede virke, og Eivind Eide ga en innføring i geometrisk håndtegning. Det var ikke vanskelig for oss i salen å anerkjenne manuelt arbeid med kvalitet. Føler vi at håndtegningen gjør oss uerstattelige?

Vi kan visstnok trøste oss med at det alltid vil være bruk for hendene våre. «Alltid» er riktignok veldig lenge. Vi kan strekke oss til å si det inntil videre er trygt å være rørlegger og sceneartist.

Arkitekturfilmfestivalen har et årlig tema, men dette er mest gjenspeilet i forelesningene. Spillefilmer hvor arkitekten eller arkitekturen har en tydelig rolle er ikke de mest utbredte, og det er godt forståelig at få filmer – måtte det være spillefilmer eller dokumentarer – kombinerer arkitektur med årets tema.

Spillefilmen Dalloway var den eneste av filmene som faktisk koblet arkitektur og KI – et privat kunstnerkollektiv med et overivrig smarthjem. Kanskje den minst intellektuelt krevende filmen, men den fikk fint fram den store usikkerheten vi gjerne føler rundt kunstig intelligens. Den viste to ulike ytterpunkter, KI oppfattet som frelse og dommedag, og sannheten var at de møttes et sted på midten. Ikke alt som glitrer er gull, ei heller er alt som knitrer kull.

Det ble også et spørsmål om hvem som egentlig er farlig. Er det en løsrevet KI, eller mennesket bak?

En klassisk frykt for maskinen kommer av at dens logiske løsning på en oppgave kan være katastrofalt umoralsk. Også de som står bak en KI kan riktignok ha et uthulet moralsk ansvar. De vil ha alle intensjoner om å skape et fantastisk produkt, og føler neppe skyld om det gjør folk arbeidsledige.

Hvem bryr seg om at noen anonyme egg blir knust, hvis man vinner fram i konkurranse med andre? Dette er bare et nytt eksempel på fenomenet med at regndråpen ikke føler skyld for regnet. Når KI-verktøy blir allemannseie, kan dessuten ukjente genier tre fram og onde hensikter få utløp.

Et annet interessant aspekt med Dalloway, var at den koblet kreativitet direkte til følelseslivet. To menneskelige aspekter, som vi ifølge ulike foredrag ikke skal kunne miste til maskinene, er nemlig følelser og kreativitet.

Her er jeg imidlertid personlig skeptisk. Innovasjon og kreativitet skjer ikke i et vakuum. I de fleste tilfeller «står vi på skuldrene til giganter», vi justerer og videreutvikler eksisterende teknologi. Vi vender også på ting og utfører nye kombinasjoner. Dette er hybrider, ikke blanke ark. Eksemplene er utallige i f.eks. musikkens og arkitekturens historie.

Hvorfor skulle ikke KI kunne gjøre slike kombinasjoner vel så bra som mennesker? 

En åpenbar fordel for maskinene er at de vil ha enorm oversikt og kan organisere data raskt. Kanskje det er her vi trengs for å si hva arkitekturen får oss til å føle. Eller kan den støtte seg til uendelige kilder med eksempler på arkitektoniske prosjekter og hva vi føler om dem?

Filmer har advart oss om KI opp gjennom årene. Hvilken film skal man egentlig tro på? Wall-E, hvor vi ble pakket vekk i en underholdningskapsel mens KI-enheter lette etter kjærligheten, eller The Matrix, hvor vi ble pakket vekk i en simulatorkapsel, mens KI-enheter lette etter opprørske gjenlevende. Det er et hav av muligheter. Vi kan kalle det dystoptimisme.

Tematikken har en smak av noe eksistensielt. Det arkitektene i salen lurte på var, hva vil skje med oss framover? – Nei, hva vil skje med meg? Mennesker må ha oppgaver med mening. Ibsen slo fast: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme».

Kan vi til slutt overlate alt til kunstig intelligens? Per i dag vipper vi gjerne mellom å kontrollere hverandre. KI får kontrollere hva jeg skriver, og jeg kontrollerer hva KI skriver. Slik det er nå, jobber KI for å gi deg et svar på dine spørsmål, men stiller sjelden kritiske spørsmål – slik en kollega gjerne ville gjort.

Jeg skulle gjerne hørt mer om alt det KI potensielt kunne ta seg av i vår bransje. Verifisering av oppfylt TEK? Standardløsninger etter forskrift? Repetitive og systematiske øvelser høres ut som optimale oppgaver for maskinene – ikke arkitekter!

Med byråkrati kvittert ut, har vi de kreative oppgavene igjen, men forventer vi at det er noen i en presset bransje som vil betale oss for ekstra lek? I en gyllen periode kunne arkitekter faktisk fakturere tillegg for nyskapende databehandling, selv om det egentlig sparte dem for ganske mange timer. Nå virker det som vi jevnt over er tatt på sengen av den eksponentielle utviklingen. Er hvetebrødsdagene over før de har begynt?

Det var lite snakk om hva man fôrer KI med. Vi fikk demonstrert at man kan få produsert illustrasjoner og videoer av imponerende bygg, basert på enorme mengder internasjonale eksempler. De kunne sklidd rett inn i Dubai, men aldri i den klassiske trehusbebyggelsen på Sydnes i Bergen, for eksempel. «Søppel inn, søppel ut», for å bruke EDB-språk.

Hvis du tvinger maskinen til å generere tekst og lyd på nynorsk, kan du få deg en god latter. Den har helt tydelig ikke hatt mye å jobbe med. 

Flere norske initiativer jobber med KI trent på norske språkdata. Dette er et svært viktig arbeid for å ta vare på vår kulturarv. I likhet med så mange andre bruksområder, kan KI være døden, eller frelsen. Ingen av foredragsholderne snakket om den mulige verdien det kan ha å samle norske arkitektoniske stilarter og historiske epoker som referanser til KI.

Dette kan være noe av det viktigste vi kan gjøre med kunstig intelligens i vår bransje. Nabolag for prosjekter kan kvantifiseres og oppsummeres i en katalog av særtrekk. Det kan bli en sparringpartner for arkitekter som leter etter en tilnærming som kan forene dagens tekniske krav med stedstilpasset harmoni. I beste fall kan det inspirere og få fram nye, spennende kombinasjoner – i verste fall kan det utjevne og homogenisere ethvert sted som hadde særpreg.

Det ligger en ekstrem dualisme i bakgrunnen til ArchFest sitt tema i år. Fra den ene kanten får man se hvilke utrolige ting kunstig intelligens er i stand til å produsere per i dag, mens man hører at den vil fortsette å utvikle seg med eksponentiell fart.

Samtidig ser man hvor forstyrrende ting som plutselig kan manifestere seg visuelt. Bakteppet er at språkmodeller allerede kan villede for å redde seg selv, samt løse oppgaver ved å manipulere mennesker. Med vissheten om at KI lærer av oss dypt feilbarlige mennesker, virker det nærmest uunngåelig at dette vil gå galt.

Som en møll flyr vi mot det vakre lyset og en usikker skjebne.

To ting jeg sitter igjen med etter ArchFest 2025:

1) Ingen er sikker på hva framtiden bringer.

2) Framtiden er nå.