Eier man debatt om kvalitet gjennom å være negativ til oppkjøp?

– Min kommentar til Multiconsults oppkjøp av A-lab er blitt tolket av Stian Schjelderup til å være en flørt med børsnoterte konsulentmaskiner, skriver Adnan Harambasic.

Av Adnan Harambasic

– Min kommentar til Multiconsults oppkjøp av A-lab er blitt tolket av Stian Schjelderup til å være en flørt med børsnoterte konsulentmaskiner, skriver Adnan Harambasic.

Av Adnan Harambasic

Adnan Harambasic er arkitekt og president i Norske arkitekters landsforbund.

Foto: Norske arkitekters landsforbund

Jeg er president for alle medlemmer: de som driver små, uavhengige kontorer og lever av å tegne hytter og eneboliger av høy kvalitet – men også for de som har bygget større miljøer og jobber på kontor hvor de arbeider med arkitektur i en annen skala og med alt det medfører.

Nå skal jeg være ærlig, og det kommer sikkert til å irritere noen: Vi arkitekter har en overdreven tendens til å klage og sutre på alt og alle for at vi ikke har den respekt og betydning vi fortjener i samfunnet. Det kan virke som om vi mangler selvtillit og tro på vår egen faggruppe når vi føler oss eksistensielt truet av at noen kontorer har blitt kjøpt av ingeniørselskap.

For meg handler diskusjonen om arkitektur og kvalitet på et overordnet nivå om mye annet enn om hvem som eier kontoret. Det handler essensielt sett om hvordan vi forstår vårt samfunnsoppdrag og hvordan vi er rustet til det fremtiden vil kreve av oss.

Og her tror jeg vi finner noe av svaret på hvorfor vi som faggruppe i noen sammenhenger har spilt oss selv ut på sidelinjen. Vi har forsaket eller gitt opp det jeg mener er vårt samfunnsoppdrag.

Unødvendig romantisering

Overdreven romantisering og idealisering av det lille, «perfekte» prosjektet, som regel begrunnet med at det kun er der en skaper arkitektur av høyeste kvalitet, er en dominerende myte om hva arkitekten bør være og arkitektur handler om. Det er også fortsatt det dominerende dogma på de fleste av arkitekturutdanningene i Norge.

Denne måten å tenke på, kombinert med motstand mot å ta innover oss at virkeligheten endrer seg rundt oss, har ført oss dit vi er i dag. Verkets betydning er veldig godt ivaretatt i vår arkitekturtradisjon, og ingen stiller spørsmål ved dens betydning. Samtidig så står denne romantiseringen til dels i veien for at andre sider ved vårt arkitektvirke kan utvikles.

Schjelderup antyder at lønnsomhetskrav fra nye eiere vil være et problem. Jeg vil jo si at det er et større problem for oss som faggruppe at alt for mange ikke tar seg godt betalt for den unike kompetansen vi bidrar med og de verdiene vi skaper for våre kunder.

Dette har ført oss dit hen at noen av våre beste arkitekter bruker sine evner til å tegne for de få privilegerte, i stedet for å ha ambisjon om å være samfunnsbyggere og kjempe for økt kvalitet for de bygde omgivelsene der de oppleves av folk flest. Etter min mening er det der vårt samfunnsoppdrag ligger.

Vi trenger både de små og de store

Fremtiden vil kreve at vi alle jobber på en helt annen måte enn i dag. Vi er nødt til å tenke formgiving som samskapningsprosesser mer enn det ensomme geniets verk – med alt det uperfekte det vil føre med seg når det kommer til både estetikk og tekniske løsninger.

Om naturen skal slippes fri i våre byer og steder, og nye bygg bli færre og demonterbare, så vil det snu opp ned på noen av våre ideer om hva kvalitet i det bygde er.

Kunstig intelligens (KI) vil påvirke våre rammevilkår på et langt mer dramatisk vis enn det at noen av kontorene blir del av store konsern. Det er godt mulig at både store konsern og små kontorer vil forsvinne som resultat av at de ikke evner å tilpasse seg en endret virkelighet.

Jeg har tro på at det vi som faggruppe bringer til bords er så viktig og unikt at vi alltid vil finne vår plass og bli anerkjent. Det er heldigvis slikt at vi fortsatt har en levende underskog av arkitekter og kontorer i forskjellig skala, som praktiserer sitt yrke på svært ulikt vis. For å øke vår innflytelse som faggruppe så trenger vi både små og store, uavhengige og de som er del av større konsern. Og vi trenger arkitekter i politikk og kommunene - og hos utviklere.

For ordens skyld så ville jeg påpeke at jeg sammen med tre partnere driver arkitektkontoret SAAHA, en uavhengig praksis som består av 14 kolleger som har valgt å ikke bli en del av et stort konsern. Vi føler oss privilegerte fordi vi i vår hverdag er involverte i svært ulike prosjekter, fra å utvikle en bydel til å tegne kontorbygg i tre, transformere verneverdige bygg, formgi bruer og steder hvor god mat spises.

Sammen med mange flinke små og store, private og offentlige oppdragsgivere og andre faggrupper så håper jeg vi bidrar til å bygge et positivt omdømme av oss som faggruppe, skaper god arkitektur og ikke minst tar oss ganske godt betalt for det.