En «deilig kasse» med saltak?

Pene ord om gjenbruk av eksisterende hus oversettes ikke alltid til handling, skriver Ørjan Tynkkynen.

Av Ørjan Tynkkynen

Pene ord om gjenbruk av eksisterende hus oversettes ikke alltid til handling, skriver Ørjan Tynkkynen.

Av Ørjan Tynkkynen

Ørjan Tynkkynen er sivilarkitekt MNAL i Areal arkitekter.

Foto: privat

I etablerte tettsteder er de beste tomtene gjerne blitt tatt i bruk for lengst. Kvaliteten til disse byggene varierer selvsagt stort, fra de solide og tilpasningsdyktige til mer eller mindre riveferdige rønner. Det ligger i hvert fall et enorm potensiale i denne bygningsmassen, om ikke alltid i selve byggene, så i hvert fall i tomtene.

Det virker også å være sterke krefter som ønsker å gjøre noe med dette potensialet. Gjenbruk er jo blitt et moteord, og at man tilpasser bygg til dagens behov må da ha en langt større miljøsparende effekt enn gjenbruk av klær, møbler og pyntegjenstander? På verbalt nivå er de også en stor politisk enighet om dette.

I praksis viser det seg dog ofte å være mindre lett å begeistre myndigheter, naboer og andre involverte for noe slikt. En av de største utfordringene er at regelverket tolkes svært ulikt fra kommune til kommune, fra år til år, og fra saksbehandler til saksbehandler. I tillegg til de nasjonale reglene har lokale myndigheter satt inn sine begrensninger i form av kommune- og reguleringsplaner, loftsveiledere med mer.

Etter noen titalls år med både mindre og større prosjekter fra Sørlandet til Finnmark har jeg følt meg trygg på at jeg kjenner regelverket og dets tolkninger godt. Riktigere sagt, for et par år siden følte jeg fortsatt at jeg gjorde det. I det siste har argumentasjonen til plan- og bygningsetater i økende grad begynt å basere seg på juss, ikke bare tolkning av TEK, SAK og lokale bestemmelser, men ordentlig spissfindig advokat-juss.

Man kan begynne å sette spørsmålstegn på plan- og bygningsetatenes ressursbruk, når det i et «mangelbrev» først blir presentert en hel side der det konstateres at ja, arkitektens argumenter stemmer for seg med det som står i TEK-17 og «Grad av utnytting», men så følger en side til med flere uttalelser fra Kommunal- og distriktsdepartementet, som beviser at i dette tilfellet gjelder ikke de normale reglene. Så blir brevet avsluttet med at «dere har muligheten til å søke om disp, men vår kommune tolker regelverket strikt».

Den gang det nye Nasjonalbiblioteket i København ble åpnet, midt det historiske København, ble det kalt en «dejlig kasse». Helt boksete var det dog ikke, snarere et strømlinjet volum som tilsynelatende svevet i lufta, på vei mot åpne hav. Det som bygges av eneboliger i dag er også bokser, men slett ikke alltid like deilige, og det samme gjelder endringer på eksisterende bygg.

Det kunne for eksempel vært naturlig at et påbygg hadde tykkere yttervegger enn den eksisterende delen under, og at overetasjen dermed stakk litt lengre ut, som et stabbur. Dette er dessverre ikke mulig hvis det ikke er noe mer å gå på %BYA, fordi hvis en slik utvidelse finner sted lavere enn 5m over ferdig planert terreng øker BYA.

Unntak for utkragende bygningsdeler gjelder nemlig ikke hvis en hel etasje krager ut, uansett hvor få millimeter det er snakk om.

En annen utfordring er at arbeidsgiverne til plan- og bygningsetater er lokalpolitikere, og lokalpolitikere er avhengige av å bli gjenvalgt. Dermed blir enhver nabomerknad vurdert med stort alvor, en misfornøyd nabo kan jo være en tapt stemme, eller stemmene til en familie med venner.

Dessverre er det svært mange, både høyre- og venstrevridde naboer, som synes at den eneste ordentlige stedtilpasningen er rutete vinduer og saltak. Et forslag med stedstilpassede materialer og proporsjoner vil fortsatt være «ruvende», bare den lukter av modernisme.

Det mest frustrerende er at kvaliteten til prosjektene man leverer ikke trenger å henge sammen med ens evne til å overbevise myndigheter. I trange tider hender det at man tar oppdrag man ellers ikke ville tatt, oppdrag som rett og slett ikke burte gått gjennom.

Man vet jo hvordan man maksimerer utnyttelsen, og å argumentere for utvidelser i samme dårlig utforming som i resten av huset er lett. Å få gjennom noe sånt kan føles verre enn at et godt prosjekt ikke gikk gjennom som tenkt, til tross for de beste argumentene man har klart å komme opp med.