En disseksjon av høyesterettsbygningen i Warszawa

Høyesterettsbygningen i Warszawa kombinerer elegant noe gammelt, noe nytt, noe historisk, og noe nært som kan lære oss mye om hvordan fremtidsrettede bygninger både kan ha en historisk tilknytning og en geografisk tilhørighet, skriver Julian Tepfers.

Av Julian Tepfers

Høyesterettsbygningen i Warszawa, tegnet av Marek Budzyński i 1999.

Foto: Julian Tepfers

Jeg befant meg i Warszawa, i grenseområdet der gamlebyen møter resten av hovedstaden, da jeg først fikk øye på det enorme bygget på Krasiński Plass som så ut som det hørte hjemme i alle tidsepoker, og ingen i det hele tatt.

De polske flaggene på taket fortalte meg at dette var et viktig sted i det offentliges tjeneste. De enorme flatene av glass som møtte blikket mitt sa at denne bygningen var nylig reist. Men rundt var det en mur av falmede søyler, en klassisk arkitekturarv som omkranset det hele.

Søylene hadde inskripsjoner på latin, og søylehodene var dekorert med vektskåler. Dette var en bygning man kunne lese. Ved å se på alle elementene samtidig var det tydelig at dette var Polens høyesterett. Men ved å se på elementene hver for seg, kan vi i denne bygningen finne viktige lærdommer for hvordan bygge for nåtidens behov med den klassiske arkitekturarven ivaretatt.

Akkurat som bygningen befinner seg i et grenseområde, så ble den også konstruert i et historisk tidsskille. Året var 1999. Arkitekt Marek Budzyński må lenge ha fundert over dette årstallet, og hvordan hans siste prosjekt kunne ta Polens høyesterett inn i det nye millennium, samtidig som det skuer tilbake til mer enn tusen år som europeisk nasjon.

Han delte nemlig bygningen opp i to deler. En indre moderne en, og en ytre klassisk en. Det var dette skillet som var genistreken. Bygningens indre består av én stor sammenhengende glassfasade. Det ytre består av en søylerekke med kannelyrer som sender tankene tilbake til antikken.

Med kun den indre glasskonstruksjonen ville dette vært en hvilken som helst moderne bygning. Med kun de ytre søylene ville det vært et hvilket som helst eksempel på nyklassisisme. Det indre og det ytre hver for seg ville gjort bygningen like anonym. Men ved å tenke på indre funksjonalitet og ytre dekorasjon samtidig, har arkitekten kombinert en moderne rettsals behov med et nikk til jussens antikke røtter.

Man trenger ikke å ha en grad i arkitekturhistorie for å forstå dette. For under hver av de 86 latinske inskripsjonene, finner man nemlig også en polsk oversettelse. Igjen, dette er en bygning man kan lese.

Utover de polske oversettelsene er det allikevel ingenting som gjør denne bygningen spesielt polsk. Selv med det indre moderne og det ytre klassiske kunne dette vært setet for høyesterett i en hvilken som helst europeisk hovedstad. Men det er det ikke.

For det er nemlig et element til som gir bygningen et geografisk anker i Warszawa, og en historisk tilknytning til det polske folket. Ved siden av står det et enormt monument. Monumentet i bronse er til minne om Warszawaoppstanden, det største militæret opprøret mot Nazistene under hele andre verdenskrig.

Polens høyesterett ligger altså rett ved minnesmerket til et historisk ønske om frihet og rettferdighet. Hvis man da tar et steg tilbake og iakttar alle de tre elementene samtidig, blir man møtt med en bygning som tilhører tre forskjellige tidsepoker på en gang: Nåtiden, antikken, og høsten 1944.

I grenseområdet mellom gamle og nye Warszawa, i skillet mellom det gamle og nye årtusen, har arkitekten Marek Budzyński benyttet seg av tre elementer for å lage et ikonisk landemerke. Det er det moderne indre, det klassiske ytre, og det geografisk-historiske monumentet.

Disse tre elementene, så elegant kombinert i Polens høyesterettsbygning, mener jeg bør være i alles bakhode når også vi skal bygge nytt. Istedenfor å kun bygge moderne, eller å kun bygge nyklassisistisk, bør vi se til Warszawa.

For ved å skille det moderne fra det klassiske, sette det sammen igjen, og forankre det i historien, kan også vi få tidløse nye bygninger som hører hjemme i byene våre.