Meninger / Debatt
Hallo? På tide å være litt konkrete, eller? Hilsen oss unge
Av Mats Langeid
En hilsen til de unge arkitektene
Èn stor arkitektorganisasjon vil ha mange fordeler. En av dem er å gi oss en beskyttet tittel som er nødvendig for å gi vår profesjon autoritet, skriver Erik Collett.
Av Erik Collett
Èn stor arkitektorganisasjon vil ha mange fordeler. En av dem er å gi oss en beskyttet tittel som er nødvendig for å gi vår profesjon autoritet, skriver Erik Collett.
Av Erik Collett
Erik Collett er arkitekt og tidligere leder av Oslo Arkitektforening.
Foto: Lisbeth MichelsenEndelig er det en ung arkitekt som tar til orde for ett samlet arkitektforbund. Mats Langeid skriver på sin freidige måte at tre arkitektorganisasjoner gjør oss svake og om fraværet av en tydelig profesjonsetikk. Han minner om RIBA i Storbritannia som har Code of Conduct som gir en klar forståelse av arkitektens rolle og ansvar og sikrer en nødvendig kobling mellom utdannelsesinstitusjonene og arbeidslivet.
Arkitektorganisasjonenes svake posisjon blir understreket av NALs president Tina Larsen som sier at «den nye nasjonale arkitekturstrategien viser retning og er ambisiøs, men den anerkjenner ikke arkitektens betydning for å sikre god arkitektur». Det har hun rett i, men blir hun hørt?
NAL, nå Arkitektforbundet, representerer bare knappe halvdelen av arkitekter i Norge hvor medlemstallet har stått stille i snart en generasjon.
Disse svakhetene har jeg gitt utrykk for i flere år uten at det er blitt et gjennomslag for en forandring. En forklaring kan være at forsøket med en samorganisering i 2015 falt på stengrunn, og at man derfor vegrer seg for å forsøke en gang til.
Men denne gangen kan det gjøres på en annen måte: En paraplyorganisasjon kan samle alle arkitektrelaterte organisasjoner hvor man innad har sin tilhørighet omtrent som før, men utad fronter paraplyorganisasjonen. Da vil ikke bare NAL, Afag og Arkitektbedriftene få plass, men også NIL, NLA, planleggere og alle som er involvert i den fysiske planleggingen av våre byggete omgivelser.
Dette kunne bli en stor organisasjon som kunne fremme vår kompetanse ut i samfunnet på en vesentlig sterkere og innflytelsesrik måte. Da behøver man ikke å nedlegge de eksisterende organisasjonene. I det forsøket har man en smertefull erfaring med en ekstrem demokratisk prosess som vil drepe hele ideen i starten.
Av flere svakheter NAL har i dag er at man ikke har tatt innover seg at arkitektbransjen i de siste 20 årene har endret seg vesentlig, fra å være dominert av små og middels store arkitektkontorer, har bransjen fått store kontorer med 50-100 ansatte. I dag finnes det 15 arkitektkontorer i Norge med over 50 ansatte.
Antallet ansatte øker i disse og ikke nok med det: Flere av dem er kjøpt opp av svære konsulentfirmaer som leder arkitektene inn i kanaler med oppdrag av uante dimensjoner nasjonalt og internasjonalt. Her er det fortsatt et opplagt behov for å organisere seg, men har dagens NAL oppdaget denne utviklingen og tilpasset sin organisasjon for dette?
Vi ser allerede at disse store konsernene tar skjeen i sin egen hånd og setter i gang sine egne møtesteder (ref. «Byens tak» i regi av arkitektkontoret Rodeo), kursing og etterutdanning og kommer naturlig nok i konkurranse med NAL. Hvem vinner her? Jeg tror NAL må gå i seg selv og finne ut av hvordan man skal takle disse nye dimensjonene.
EN stor arkitektorganisasjon vil ha mange fordeler. En av dem er å gi oss en beskyttet tittel som er nødvendig for å gi vår profesjon autoritet.
Jeg mener derfor at idyllen i Josefines gate ikke lenger har livets rett. Det hederlige forsøket på å revitalisere stedet med diverse ombygginger bør skrinlegges og i stedet finne et nytt sted for en ny organisasjon. Jeg vil tro at Mats Langeid og hans unge kolleger vil slutte seg til dette.
