En hodepine ved navn arealkonflikt

Vi er i FN sitt tiår for restaurering av økosystemer. I den globale naturavtalen som Norge sluttet seg til på tampen av 2022, er to av målene å bevare 30% av natur på land, og restaurere 30% av ødelagt natur innen 2030. Norges tidligere klima – og miljøvernminister, Espen Barth Eide, signerte naturavtalen i Canada den ene måneden, for så i neste kvartal åpne opp for nedbygging av Lågendeltaet naturreservat. Da er det på tide å reise seg fra comfort pluss og dra i nødbremsen. Regjeringen vil bygge 4-felts motorvei forbi Lillehammer, men til hvilken pris? 

«Nå er det naturen sin tur», uttalte Barth Eide i kjølvannet av den historiske avtalen i Canada. Når er det naturen sin tur? Når det passer oss og ikke blir for ubeleilig? Da er vi like langt, om ikke 30 steg tilbake.

Det er en manglende vilje til å tilegne naturen en egenverdi som måler seg med samfunnets behov for å bygge mer, bygge større, bygge ut og bygge ned. Vi kan ikke snakke om omstilling til et bærekraftig samfunn uten å ta inn over oss at ressursbruken må ned. For er det egentlig noe som kan kalles grønn vekst? Vekst og forbruk på stigende graf går ikke hånd i hånd med et grønt skifte.

Ifølge det internasjonale naturpanelet er endret arealbruk den største trusselen mot det biologiske mangfoldet. Vi sliter med arealkonflikter som splitter lokalsamfunn, og skaper polariserte debatter. Oppløftende nok kunne Miljødirektoratet i fjor melde om at 31 ødelagte myrområder ble reparert i 2022. Samtidig er det et samlebånd av nye planer for store utbyggingsprosjekter.

Et nytt hyttefelt legges ut for salg: «Vidden er så stor, og hyttedrømmen dør aldri».

Ny 4-felts motorvei vedtatt: «Ingen liker å stå i kø, og det er så mye skog å ta av i Norge».

Fem konsesjoner for vindmølleparker til behandling: «Det er så masse fjell i Norge, og vi trenger energi». 

Vi ønsker alle fremkommelighet og lys i hjemmene våre, så hva er problemet? Problemet er summen av alle inngrepene som utgjør en samlet trussel mot naturmangfoldet. En bit her, og en bit der. Til slutt er teppet så møllspist at det faller fra hverandre.  

For hva skjer når skogen kuttes ned til fordel for ny E6? Eller 50 nye hytter med tilhørende infrastruktur ser dagens lys i høyfjellet? Vi får tapte leveområder i et fragmentert landskap. Bekker i rør og nedbygget myr, en punktert CO₂ bank. Ødelagte ferdselsveier for dyr, og et presset økosystem.

I dag er en stor andel restaureringsprosjekter av ødelagt natur tilknyttet utbygging. Anleggelse av kraftledninger, vei, bane og hyttefelt - vil ofte pålegge seg å tilbakeføre alle midlertidige inngrep i naturen til sin opprinnelige tilstand. Rene restaureringsprosjekt er det færre av. Med andre ord kan vi vel ikke påstå at vi øker andelen natur, men bygger den ned med litt god samvittighet, fordi vi rydder opp etter oss etterpå.

På slutten av enhver dystopisk film er det alltid et snev av håp i ekte Hollywood stil. Så hvor speider vi etter konkrete løsninger som virkelig monner?

Kanskje er det ikke en opplevd økonomisk gevinst i å skulle restaurere og bevare natur. At naturen er livsviktig for vår egen velvære er ikke nok, vi vil ha penger i banken. Finans Norge kunne i 2021 melde om at de siste 10 årene har forsikringsselskapene utbetalt en samlet erstatning på over 30 milliarder kroner for vær- og naturskader på bygning og innbo. I noen tilfeller vil det å for eksempel frigjøre kanaliserte elver og restaurere flommark biotoper kunne bidra til å forebygge flomskader.

Som landskapsarkitekt er jeg en del av en byggebransje som også har et stort ansvar. Ansvar for hvilke prosjekter vi velger å satse på, og ansvar for å bidra til omstilling og nytenkning. I samisk kultur står naturen sentralt. Mennesker tilpasser seg naturen, og ikke omvendt. En tilnærming vi kan finne mye visdom i. Kanskje er det ikke nytenkning vi trenger, men et tilbakeblikk og respekt for hvordan generasjoner gjennom århundrer har forvaltet naturressursene før oss. At urfolks rett til kulturutøvelse går på bekostning av storsamfunnets forsøk på grønn omstilling, er ikke veien å gå. «30 innen 30» som innebærer vern av store landområder må heller ikke overkjøre urfolks kunnskap og levesett som omhandler en bærekraftig forvaltning av landarealer.  

Håpet er at med den nye naturavtalen i bevegelse vil naturrestaurering snart få stå stødig på egne bein. Ikke som et avbøtende tiltak og botemiddel, men som den åpenbare veiviseren. Slik kan vi tilbakeføre mer natur enn vi bygger ned, og gå bedre rustet inn i fremtiden. Det krever bevilgninger og offensive statsbudsjett, og ikke minst en vilje fra både det offentlige og private.