Meninger / Debatt
Sprikende symbolikk i forslaget til «En minnelund for 22. juli»
Av Paul Grøtvedt
En oppklaring om enhetsbasert estetikk i forbindelse med 22. juli–minnessted
Paul Grøtvedt opplyste meg om distinksjonen mellom kobber og bronse. Denne teksten klargjør forskjellen på estetikk som er basert på enheter, og estetikk som skaper enhet.
Av Anja Bache-Wiig Solberg
Paul Grøtvedt opplyste meg om distinksjonen mellom kobber og bronse. Denne teksten klargjør forskjellen på estetikk som er basert på enheter, og estetikk som skaper enhet.
Av Anja Bache-Wiig Solberg
Anja Bache-Wiig Solberg har skrevet masteroppgaven «Unit-Based Aesthetic Displays: COVID-19 memorialization, quantification and mass society individuals» ved Senter for utvikling og miljø, UiO.
Foto: Maria Bache-WiigPaul Grøtvedt kritiserte min omtale av En minnelund for 22. juli av Henning Sunde, Hanne Tyrmi og Rainer Stange. Grøtvedt virker å ha misforstått kjernen i argumentasjonen for det jeg kaller «enhetsbasert estetikk». Han omtaler det ved navnet «enhetsskapende estetikk» og skriver at jeg hverken har forklart hva det er, eller hvorfor det virker samlende. Jeg ønsker her å klargjøre hva jeg faktisk skrev, og svare på hans innvendinger.
En minnelund for 22. juli vant ikke konkurransen, det gjorde i stedet Matias Faldbakkens En opprettholdelse, men diskusjonen om estetikken er likevel viktig. Minnelunden skulle bestå av 24 trestubber støpt i bronse, og et ubestemt antall levende trær. Det ville blitt en interaktiv park. I min opprinnelige tekst beskrev jeg forslaget som «svært godt» og redegjørelsen av estetikken er kanskje så enkel at den ble oversett av Grøtvedt.
Jeg skrev:
«Forslaget viderefører subtilt den enhetsbaserte estetikken vi finner både i Det nasjonale minnestedet ved Utøyakaia og Hegnhuset på Utøya. Førstnevnte representerer hvert offer gjennom 77 søyler, inkludert åtte for dem som mistet livet i Oslo sentrum. Hegnhuset har en ytre rad med én søyle for hver av de som overlevde skyteangrepet. Denne ringen hegner om restene av kafébygningen og den indre raden av 69 tresøyler, én for hver av menneskene som ble drept på øya».
Her fremgår det klart hva jeg legger i begrepet «enhetsbaserte estetikk». Det skapes gjennom en serie gjentakende, enkeltstående enheter. Hendelsen hadde et dødstall på 77, og minnesstedet ved Utøyakaia består av 77 enheter som anerkjenner hvert offer individuelt. Helheten består av individuelle, avgrensede enheter. Det virker kanskje som den eneste og mest selvklare måten å lage et minnested, men det er det jo ikke.
Det Grøtvendt kanskje etterlyste, var en forklaring på hvorfor den enhetsbaserte estetikken virker samlende og skaper forening blant ulike mennesker. Det skrev jeg også om, og forklaringen er like enkel: Tall forener oss i vår kvantifiserte samtid.
Jeg skrev: «I et pluralistisk samfunn med ulike tolkninger av 22. Juli, er de tellede dødsfallene ubestridelige og noe å samles om». Enighet skaper forening og oppleves nøytralt.
Den enhetsbaserte estetikken visualiserer kvantifisering, tall og statistikk. Samtidig muliggjør den møter med enkeltindividet. Som jeg skrev i teksten: «I møte med én enkelt enhet kan den besøkende projisere den de har mistet». Estetikken viser spenningen mellom gruppe og enkeltindivid.
Det nasjonale minnestedet ved Utøyakaia 10. Mai 2025.
Foto: Anja Bache Wiig SolbergSelv om hver enkelt bronsestubbe kunne interageres med, var problemet at antallet ofre ikke ble representert i forslaget til Sunde, Tyrmi og Stange. Det var ikke planlagt 77 avkuttede trestammer, men 24 – et antall uten referanse. Dette problematiserte jeg ikke i min opprinnelige tekst, og det skapte kanskje forvirring.
Til sammenlikning var Anna Daniell sitt forslag kalt En varde for våre barn, blant de opprinnelig ti finalistene. Ideen var at minnestedet skulle bestå av 77 ulike elementer, ett for hvert offer. Et element kunne være en lyd, et dikt, en skulptur eller noe annet. Daniells forslag manglet det menneskelige likeverdet som symboliseres gjennom like enheter, og kom ikke videre i konkurransen.
Ingen av forslagene blant de ti finalistene benyttet seg av den enhetsbaserte estetikken i sin fullstendige form. Det skal bli ubehagelig, men kanskje også nødvendig, å ha en enorm påminnelse om forsinket respons gjennom Faldbakkens rigg. I en tid der tall og kvantifisering preger vår virkelighetsforståelse, tror jeg den enhetsbaserte estetikken fortsatt har ubrukt potensial.
