Er det bedre å bli styrt eller å være selvstyrt?

Mine erfaringer med private utbyggere er faktisk ikke så dårlige, og så har jeg til og med ledet prosjekteringsavdelingen til erkefiende nummer en, Block Watne. De bygde også mitt eget hus, som i og for seg ikke var et ferdighus, men et jeg hadde tegnet selv, men firmaets standarddetaljer ble brukt. Huset har holdt seg godt i 16 år.

Det sies at det trengs mer offentlig kontroll, men det store spørsmålet er hva slags kompetanse det offentlige egentlig har til å utøve denne kontrollen? Tidligere kunne arkitekter i det offentlige ha prosjekteringsoppgaver, lage byplaner og tegne bygg, men det man i dag sitter igjen med er ofte bare kontroll. For mange blir jobben i det offentlige dessuten den første arbeidsplassen som ferdigutdannet, eller den første i det nye landet. Etter noen år flytter man gjerne til det private, der lønningene er høyere.

Mens mine barn var små og min kone var ute i distriktene på turnus, tok også jeg et lite stunt i kommunen som avdelingssjef. I den kommunen, i det minste, virket man å være langt mer opptatt av å unngå feil enn å ta noen form for avgjørelser. Ved minste tvil ble saker sendt videre til fylket, mens den enkleste løsningen var å gi avslag. Et par heldige arkitekter rakk å få sine søknader godkjent før jeg ble tilbudt sluttpakke.

Er man i den heldige posisjonen at man representerer en utbygger som skal bygge et større boliganlegg, som bringer kommunen nye skattebetalere og muligens nye jobber, blir man gjerne møtt med en rød løper. Så lenge det er politisk vilje til å få et prosjekt realisert, finnes det ikke problemer som er for store til å stoppe prosessen. Det er da man virkelig blir tatt hånd om av det offentlige.

Det går gjerne verre med prosjekter som ikke er store nok til å skape sin egen kontekst. Riktig nok er man som arkitekt opplært til å tegne bygg som er stedstilpassede, men det hjelper lite når de som skal vurdere graden av stedstilpasning ikke har den samme bakgrunnen. Saksbehandleren kan i grunn ha hvilken bakgrunn som helst, alt fra jurist til sosiolog eller rørlegger. Med andre ord er det offentlige egentlig ikke så veldig villig til å prioritere byggesaksbehandling, eller kvaliteten til det som bygges.

For privatpersoner og private foretak er et bygg i høy grad en investering. Takket være TEK-17 og annet regelverk er forskjellen mellom et bygg i luksussegmentet og et billigere bygg i grunn bare overflatene, valg av type parkett eller fasadekledning, samt utstyr i kjøkken og bad. Marginene er ikke store, slik at en lur utbygger vet å sette pris på gode rådgivere, som dyktige arkitekter. I enhver priskategori finnes det dessuten en «break even point», som bestemmer når det begynner å koste mer enn det smaker. Alle på den private siden vet dette, men det gjør ikke de fleste saksbehandlere i det offentlige. Snarere virker det ofte å være et mål å gjøre søkeprosessen så dyr og tidkrevende som mulig.

Uansett er det det offentlige som bestemmer hvor og på hvilken måte man får bygge. Til syvende og sist dreier det seg kun om politiske avgjørelser.