Er etikken i eiendomsfagene i fare?

Skal kommende generasjoner ha en reell sjanse til å utfordre status quo, må de lære å se at det som fremstilles som nøytrale faglige valg i realiteten er politiske prioriteringer med langsiktige konsekvenser.

Av Nora Ulrikke Andersen

Nora Ulrikke Andersen er statsviter.

Foto: Peder Blümlein

Skal arkitekter, planleggere, meglere og utviklere utdannes som om de kun driver med verdinøytrale fag, eller bør de også bli kjent med at de skal jobbe med noen av vår tids mest grunnleggende verdikonflikter? For uansett hvor viktig det er å ha kunnskap om betydningen av reguleringer, markedsføring, arkitekturdebatter og materialvalg, er det viktig å forstå at boligfeltet står i en konstant spenning mellom markedet og velferdsgoder.

I etikk er det viktig å diskutere verdivalg, og noen ganger kan det være vanskelig å se at det er snakk om valg og at det finnes alternativer. Et eksempel er markedsliberalismen som en selvsagt, utalt premiss, felles for alle eiendomsfagene. Arkitekter, byggingeniører, eiendomsutviklere og meglere læres opp til å tenke på bolig som investering.

Markedsliberalismen er læreplanen, og mulige alternativer er vanskelig å finne i dagens pensum.

Skal vi møte samfunnets kriser, trenger vi samtidsorienterte fag som klarer å forene kunnskap og etikk. Sosiale forhold endres, og dermed også de forventninger profesjonene møter. Hvordan skal vi løse viktige spørsmål om klima, boligpolitikk, økende ulikhet, likestilling, universell utforming og demokratiske byrom?

Hvis markedet skal ta all plass, og velferd og rettigheter undertrykkes, risikerer vi en fortsatt utvikling mot konsentrasjon av makt, penger og eiendom på stadig færre hender. Den norske selveierlinja er ingen forsikring mot denne utviklingen.

Mat og bolig er tydelige eksempler på spenning mellom marked og velferdsgoder. Bolig i Norge var i etterkrigstiden et velferdsgode som politikere tok ansvar for å løse. Men fra å være et kollektivt velferdsgode er den i dag forvandlet til å bli et finansielt objekt som det er opp til den enkelte å skaffe seg. Det forventes at alle skal investere i bolig.

Skattesystemet belønner eierskap, leiemarkedet er uregulert, og de kommunale boligene er redusert til et minimum, som for øvrig for tiden er gjenstand for en markedsleiepristilpasning i Oslo som bringer minstepensjonister til fortvilelse ...

Mange arkitekter har pekt på og forsøkt å motvirke utviklingen, men systemets eneste rasjonale er likevel at tilgang til byen i økende grad avgjøres av kapital og arv.

Andre dimensjoner er mindre synlige, men ikke mindre avgjørende. Universell utforming står nedfelt i plan- og bygningsloven, men når prosjekter skal realiseres, skyves den ofte ned på prioriteringslisten - og det tegnes og beregnes gjerne etter minstekravet.

Utviklere regner på lønnsomhet, arkitekter tilpasser seg de økonomiske rammene de får, og meglere selger sluttproduktet. Ingen av dem kan alene bryte logikken de opererer innenfor, fordi systemet gjør tilgjengelighet til en kostnadspost snarere enn en rettighet.

Klima og natur trekkes inn i den samme tankegangen. Skal vi rive eller rehabilitere, bygge i betong eller satse på gjenbruk? Slike spørsmål behandles gjerne som regnestykker, men i realiteten handler de om karbonbudsjett, om nedbygging av myr og skog, og om fremtidige generasjoner som skal leve med konsekvensene.

Det mest alvorlige er kanskje at markedets verdigrunnlag setter standardene uten at vi erkjenner hva som skjer. Vi bruker et tilslørende språk: Når byrom privatiseres og uforutsigbar aktivitet forsvinner, kalles det «trygghet» og «familievennlighet». Og når bolig blir et spekulasjonsobjekt, kalles det «frihet». Kanskje er det nettopp denne tilsløringen som gjør det vanskelig å se at det kunne vært annerledes.

Derfor handler spørsmålet om etikk om mer enn individuelle valg. Det handler om makt – om språket vi bruker, argumentene vi fremfører, og blikket vi ser verden med. Når utdanningene former arkitekter, planleggere, utviklere og meglere til å tro at de opererer i nøytrale felt, skjules det at de i realiteten utøver politiske praksiser med store konsekvenser.

Er etikken under press i dag? Ja, jeg vil nok tro at mange vil si seg enige i det. Men jeg vil også hevde at den bør få spesiell oppmerksomhet i eiendomsfagene. Etikk må på pensum i alle fag som handler om eiendom. For det handler ikke bare om dette bygget eller den tomten. Summen av det hele er en utvikling som former fordelingen av makt, ressurser og rettigheter i samfunnet.

Kanskje kan man ikke stanse den nyliberalistiske utviklingen alene, men på et tidspunkt må den utfordres. Skal kommende generasjoner ha en reell sjanse til å utfordre status quo, må de lære å se at det som fremstilles som nøytrale faglige valg i realiteten er politiske prioriteringer med langsiktige konsekvenser.