Meninger / Debatt
Arkitekturskam
Av Fredrik Lund
Feministisk økonomi og byen
En by som fungerer for kvinner er rett og slett en by som fungerer for flere.
Av Nora Ulrikke Andersen
En by som fungerer for kvinner er rett og slett en by som fungerer for flere.
Av Nora Ulrikke Andersen
Nora Ulrikke Andersen er statsviter.
Foto: privatDet er grunner til at noen byrom føles naturlige og trygge, mens andre gjør at du ser ned i telefonen, holder nøklene i hånden og øker tempoet. Noen steder inviterer til opphold, mens andre får deg til å navigere rundt «terskler» som ikke er synlige på et arkitekttegnet kart.
Byplanlegging og arkitektur er historiske produkter, formet av makt, økonomiske interesser og sosial arbeidsdeling. Byen ble aldri bygget for alle, men for en bruker: mannen som beveger seg mellom bolig og arbeid. Kvinnen tar seg av hjemmet.
Feministiske tenkere som Dolores Hayden og Jane Jacobs peker på hvordan denne grunnstrukturen fortsatt preger byens romlige organisering.
Byens infrastruktur er designet for en bestemt mobilitetslogikk. Gatene skal transportere individet raskest mulig mellom arbeid og fritid. Handelsstrøk og offentlige plasser er tilpasset en økonomisk agenda. Omsorg, relasjonell avhengighet og hverdagslogistikk er skjøvet ut av den offentlige sfæren og inn i private, usynlige rom.
Aktivisten Silvia Federici har vist hvordan kapitalismen hviler på ubetalt omsorgsarbeid, og den amerikanske filosofen Nancy Fraser har pekt på hvordan dette tas for gitt i samfunnsøkonomisk tekning. Nylig har den dansk-svenske journalisten Emma Holten videreført denne kritikken. Deres kritikk kan også rettes mot byutvikling: Byene jager vekst og effektivitet, og tar lite hensyn til den ubetalte omsorgsinnsatsen som får hverdagen til å gå rundt.
Mens den klassiske byens primære bruker var en mannlig pendler, er i dag normen en annen. Byen skal tjene det fleksible, mobile og økonomisk sterke individet. Byen er ikke lenger designet for én type borger, men mer for et økonomisk system der mobilitet og tilgjengelighet er viktigere enn stabilitet og tilhørighet. De som har kapital, kan kjøpe seg trygghet og frihet. De som faller utenfor, må kontinuerlig forhandle om sin plass.
Kvinner har historisk hatt mindre tilgang til kapital og eiendom, og dermed færre muligheter til å kjøpe seg trygghet i byen. Lavere lønn og færre lederstillinger er fortsatt en realitet. Oftere har kvinner fortsatt ansvar for barn, eldre og omsorgsoppgaver. Deres begrensede mobilitet styres ikke av en lineær pendlerlogikk, men av et komplekst vev av nødvendige avstikkere.
En by bygget for fleksibilitet og økonomisk vekst marginaliserer stabilitet og fellesskap. Når omsorg, sosial infrastruktur og trygghet ikke har en sentral plass i byplanleggingen, blir gode oppholdssteder i stedet en vare som må kjøpes på markedet.
En feministisk byutvikling handler ikke om å tilpasse en eksisterende modell slik at den blir bedre for kvinner, men om å endre premissene for hvordan vi organiserer byen. Det handler om systemendring, ikke justeringer. Trygghet er ikke et individuelt ansvar, og er ikke forbeholdt ett kjønn, en etnisitet eller en aldersgruppe.
Tilhørighet kan ikke være noe som må forhandles frem. En by som fungerer for kvinner er rett og slett en by som fungerer for flere. Ikke fordi alle barn, kvinner og menn har like behov, men fordi en by bygget for omsorg, tilgjengelighet og stabilitet gir flere muligheten til å leve gode liv.
