Forandre seg, metode

Som arkitekter er vi trent til å se. Vi analyserer kontekst, leser steder, forstår sammenhenger. Vi ser på eksisterende kvaliteter som noe å bevare og forsterke. Denne evnen til å se potensialer i det som er, og utvikle steder og rom, er selve kjernen i arkitektfaget. Likevel lar vi noe skje i møtet med eksisterende bygningsmasse, noe som reduserer dem, gjør dem ubrukelige, unyttige og overflødige.

Uttrykket «form follows function» har fulgt oss gjennom arkitekturhistorien helt siden Louis Sullivan formulerte det i sitt essay om skyskraperens form, i «The Tall Office Building Artistically Considered» (1896). Sullivan argumenterte for at formen skulle være et svar på funksjonen.

Prinsippene jobber vi etter den dag i dag. Metoden er: programmet/funksjonen først, så formen som et optimalisert svar på denne. Funksjonsprogrammene er spesialiserte og komprimerte, og arkitektene er spesialister på å skape ny form som svar på funksjonenes behov.

Men i en tid hvor vi skal bevare mer av eksisterende bygningsmasse, når størstedelen av våre prosjekter ikke lenger skal starte med blanke ark, les: tomt, hvordan fungerer metoden da? Er det sammenheng mellom vår tilnærming til formgiving, og skjebnen til eksisterende bebyggelse? Har vår finslipte prosess en finger med i spillet, når vi ikke klarer å nyttiggjøre oss av eksisterende bebyggelse på den måten vi vet vi burde? Trumfer fokuset på funksjon den eksisterende formens kvalitet?

Etterkrigstidens kontorbygg rives i dag fordi de ikke oppfyller dagens krav til arbeidsplasser, eller er lokalisert i usentrale områder. Industrihaller med robuste strukturer og romslige dimensjoner, avskrives fordi de ikke passer moderne logistikk, eller har mistet sin relevante kontekst.

Ville det ikke endre hvordan vi ser på eksisterende bebyggelse, hvis vi løsrev oss fra dogmet om at formen skal følge funksjonen på en skreddersydd måte? Hvis vi i stedet kunne tenke at eksisterende bygninger, med sine «ineffektive» arealer og «for store» rom egentlig gir kvalitet og pusterom. At «uproduktive» arealer kan gi muligheter for det uforutsette og danne bærekraftige utgangspunkt for nye funksjoner? Det er jo ofte nettopp de «ineffektive» rommene som gjør bygninger levende og tilpasningsdyktige.

Når vi som oftest starter med de nye behovene, i stedet for å la eksisterende form inspirere nye bruksmåter, blir jobben å presse inn (for store) forhåndsdefinerte programmer i eksisterende strukturer. Resultatet blir ofte påkostede prosjekter hvor bygninger tilpasses funksjonskrav de aldri var designet for.

Slike transformasjonsprosjekter kan uten tvil skape spennende arkitektur, men å feire alle bygg som transformeres som bærekraftige løsninger, blir misvisende når prosessen ofte krever mer ressurser enn nybygging ville gjort. Denne form for ombygging blir igjen grunnlaget for hovedkritikken mot bevaring: At transformasjon blir for kostnadskrevende.

Forstå bygningen

Vi må snu spørsmålet: I stedet for å spørre «Hva skal til for at denne nedlagte industribygningen kan bli boliger?» burde vi spørre: «Hva kan denne bygningen? Hvilke egenskaper har den? Hvilken historie rommer den, og hvilket program kan denne eksisterende formen romme uten omfattende ombygging?».

Som arkitekter er vi topptrent til å se muligheter og til å oversette funksjonskrav til romlig sammensatt form – vi skaper løsninger som både oppfyller funksjonelle behov og forholder seg til sine ytre omgivelser. Hva om vi snur på metoden? Hva om vi i møtet med den eksisterende bebyggelsen bruker vår kunnskap om nettopp romskaping til å tolke rommene som allerede finnes?

Dette krever en tilnærming hvor vi starter med det som er.

I dag stiller Teknisk forskrift krav til ombrukskartlegging av eksisterende bygg i byggesaker over en viss størrelse. Dette sikrer at bygningskomponenter med lengre levetid kommer inn i den sirkulære loopen – et stort fremskritt.

Men vi ser altfor ofte at gjenbruk av toaletter, servanter eller noen gamle veggfliser gjør at prosjekter feires som bærekraftige transformasjonsprosjekter, for å sette det på spissen. Det mest bærekraftige er å la den eksisterende bygningen i seg selv bestå, mest mulig intakt.

Krev oppdraget

Dette krever en annen innfallsvinkel. En reversert metode kan man si. Det må stilles krav til at eksisterende bygninger kartlegges med utgangspunkt i det potensialet de er i seg selv, som de er. Og dette er en arkitektoppgave.

Vi kjenner metoden fra vår faglige prosess, fra stedsanalyser hvor vi analyserer stedets egenart, romlige potensialer og tåleevne. Vi kan benytte våre verktøy utviklet for å skape ny form, til å tolke form som den allerede er.

Poenget her er at vi i vår praksis allerede har et rikt sett av metoder og verktøy som i reversibel form er anvendbare på problemstillingen «bygg som allerede fins.»

Å starte med den eksisterende formen, fremfor ønsket ny funksjon, representerer et skifte fra kontroll på programmet til åpenhet for det som er, og det uforutsette som kan oppstå med det. Det krever at vi gir slipp på forestillingen om den perfekte tilpasning, og i stedet omfavner produktiv friksjon mellom eksisterende strukturer og nye behov.

Denne friksjonen kan bli kilde til innovasjon og uventede løsninger. I en slik prosess oppstår rom for det utilsiktede, det spontane, det som vokser organisk frem. Dette er kvaliteter vi gjenkjenner fra våre mest levende bygg og bydeler – ikke de planlagte og optimaliserte, men de langsomt voksende stedene der funksjonen har funnet sin form i gjensidig påvirkning med stedet og ressursene.

Bruk metoden, men snu tankesettet

Paradoksalt nok kan modernismens mantra, som en gang var progressivt, hindre utviklingen av faget som vi trenger for å møte klimakrisen. Hvis vi automatisk starter med nye funksjonskrav og ser eksisterende bygninger som hindringer som må tilpasses, mister vi evnen til å se bygningenes iboende potensial.

«Form follows function» gjør oss blinde for det som faktisk finnes – rommenes kvaliteter, bygningens fleksibilitet, strukturens muligheter. Ved å snu tankesettet og analysere formen først – «function follows form» – kan vi som arkitekter bidra til at langt flere bygninger blir sett på som brukbare og dermed bevares. Dette er ikke bare en filosofisk øvelse, men et konkret verktøy for å redusere riving.

Arkitekten har verktøyene, vi mangler bare oppdraget. Ofte kommer arkitektene inn i byggesaken når programmet er formulert. Det må knyttes krav til lesningen av eksisterende bebyggelse på et tidlig nok nivå i prosessen, og arkitektene må involveres med sin kompetanse i å se muligheter og formulere svar.

Vi trenger en revisjon av TEK hvor lovkravet om ombrukskartlegging omfatter mer enn bare bygningskomponentene, men faktisk tar eksisterende bygningsmasse på alvor. Vi vil ha denne oppgaven, og vi har kompetansen til å løse den.

Først når vi får i oppdrag å tolke, forstå og ikke minst formidle eksisterende bygningsmasse med samme grundighet som vi analyserer tomter og steder, kan vi utnytte våre allerede bygde ressurser på en troverdig måte. Da handler bærekraft ikke lenger om symbolsk ombruk av enkeltkomponenter, men om å se det bygde miljøet som den varige ressursen det faktisk er.  

Den virkelige bærekraftige revolusjonen, ligger ikke i nye materialer eller teknologi alene, men i en grunnleggende endring av hvordan vi forholder oss til det som allerede er bygget. Ved å omfavne en metode som tar eksisterende form på alvor, kan vi redde bygninger som ellers ville blitt revet, og samtidig skape arkitektur med de kvalitetene vi savner mest: fleksibilitet, robusthet og rom for det uforutsette.

Det er på tide at lovverket, oppdragsgiverne og vi selv tar denne utfordringen på alvor. Her ligger en mulighet for arkitektfaget til å bidra mer direkte til klimamålene – ikke bare gjennom nye byggeprosjekter, men gjennom en mer gjennomtenkt tilnærming til det vi allerede har bygget.

[1] Grønn Byggallianse, «Klimakur for bygg og eiendom», oktober 2022."

[2] Grønn Byggallianse, «Tenk deg om før du river»