Form, arv og presisjon

Hvem var egentlig målskiven for anti‑ornamentet?

Den tidlige modernismen gikk først og fremst i clinch med europeisk historisme og borgerlig dekor. Adolf Loos må leses kritisk: essayet Ornament and Crime er preget av rasistisk og evolusjonistisk språk – han skriver blant annet: «The modern man who tattoos himself is either a criminal or a degenerate», og bruker «Papuaneren» som motbilde for å gjøre ornament «primitivt» og «umodent».

Det er problematisk – og det skal vi si høyt. Men i samtiden var polemikken hans primært rettet mot europeiske smakssystemer og borgerskapets påklistrede dekor. Standarddefinisjoner av modernisme/International Style beskriver formprinsipper (funksjon, rasjonalitet, fravær av anvendt ornament), ikke en doktrine mot «fremmede kulturer».

Å gjøre Loos til bevis for et anti‑«fremmed» modernismedogme omskriver historien og treffer feil.

Å kritisere Loos’ språk er riktig; å gjøre ham til bevis for et anti‑«fremmed» modernisme-dogme er feil.

Bauhaus: sosial ambisjon – og skjeve blikk, ikke dogme

Bauhaus‑manifestet (1919) forener kunst og håndverk i idéen om «det fullstendige byggverket». Under Hannes Meyer ble dette skjerpet til «folkets behov før luksus» – bygge for bruksverdi og hverdagsliv, ikke status. Samtidig fantes skjeve blikk i enkelte arbeider (som Breuer/Stölzls African Chair) og i interessen for før‑kolumbianske tekstiler.

Begge deler kan være sanne samtidig: sosial ambisjon og asymmetrier. Det krever presisjon, ikke sekkekategorier.

Europa er ikke ett rom

Europa er ingen monolitt. Sett fra Lisboa, Bergen og Warszawa ser både modernismen og materialstrømmene ulike ut. I norsk kontekst: Ingen egne oversjøiske kolonier som selvstendig stat, samtidig deltok Danmark–Norge i koloniale økonomier (inkludert transatlantisk slavehandel), og Norge har en egen historie med indre kolonisering (fornorskingspolitikk overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner). Å gjøre «vestlig/Europa» til én blokk visker ut denne kompleksiteten.

Flettede stoler: flere fortellinger i samme objekt

Når jeg ser en flettet stol, ser jeg ikke bare koloniale forsyningslinjer. Jeg ser også en europeisk håndverksarv: rush‑sitting i Storbritannia, wiklina (pil) og sitowie (siv/rush) i Polen – min egen sommer, kurver og små objekter vi laget av materialer vi plukket selv.

Samtidig er det riktig at Vienna cane i ikoniske europeiske stoler (f.eks. Thonet No. 14) er rattan‑cane fra Sørøst‑Asia. Det er derfor misvisende å samle alle flettede stoler i én kolonial fortelling: objekter bærer flere historier samtidig.

Verdensdel‑etiketter gjør sjelden analysen skarpere

Språkforskere har pekt på at betegnelser som «Østen» og «Vesten» ofte er eksterne merkelapper – de matcher dårlig med egenforståelser. Når vi i 2025 fortsatt opererer med «vestlig» versus «fremmed», risikerer vi å gjenta kunstige skiller i stedet for å undersøke de faktiske material‑, arbeids‑ og kunnskapskjedene som ligger i objektene.

To blikk – begge gyldige

Ja, noen historier ser vi først når vi lærer å se etter. Men første møte er kortreist og sanselig: hånd mot materiale, kropp i stol, lys mot flate. Det må være greit. Opplevelser er data – ikke konklusjon. Når vi gjør erfaring til påstand, kommer fagets blikk: etterprøving, kilder og kontekst.

Gjenbruk er ikke et syndsregister. Et teakmøbel fra 1960‑tallet skader ikke dagens skog – det forlenger livet til noe som finnes (gjenbruk ligger øverst i hierarkiet for fornuftige valg). Ansvaret i 2025 ligger hos oss som prosjekterer, produserer, importerer og selger: Å gjøre aktsomhetsvurderinger, dokumentere materialspor og arbeidsvilkår – og være åpne om det. Tolkningen kan være mangfoldig. Ansvaret er profesjonelt.

Inspirasjon krysser grenser. Poenget er ikke å stenge estetiske lån, men å kreditere, kontekstualisere og være åpen. Fri flyt av ideer kan sameksistere med profesjonell omhu.

Jeg kjenner meg igjen i Mahdis engasjement. Mitt anliggende er presisjon: Å skille mellom form og ideologi, mellom importert rattan‑cane og lokale pil‑ og rushtradisjoner, mellom oversjøisk kolonimakt, deltakelse i systemet og indre kolonisering.

Når vi skriver om design som fortelling, bør påstandene våre være etterprøvbare i detalj – om historikk, materialer og makt.

Objekter har historier – men ikke skyld. La oss se etter detaljene når vi hevder noe stort – og la mennesker få bruke ting de elsker uten å måtte gjøre hvert kjøp til en kulturhistorisk redegjørelse.

En ny versjon av teksten er oppdatert fredag 19. september, kl. 12:30.