Hallo? På tide å være litt konkrete, eller? Hilsen oss unge

Kollegakritikken

Det er lett å peke på STATEN, men vi må også se på oss selv. Mange av «våre egne» svikter faget. 

Store konsulentselskaper har redusert arkitektur til en budsjettpost, og spikrer en eller annen 1980-talls-arkitekt på baugen som en galleonsfigur for å lure oss til å tro at de fortsatt er på vårt lag. 

Når arkitektavdelinger styres etter konsulentlogikk blir resultatet underbud og dårlige prosjekter, mens mindre kontorer presses ut. Flere etablerte kontorer prioriterer partnerlønn fremfor å investere i unge arkitekter. Kollegialiteten reduseres til konkurranse om markedsandeler. 

Arkitektur er et kollektivt fag. Hvis vi skal fortjene respekt fra samfunnet, må vi starte med å respektere hverandre, gi videre oppgaver man ikke rekker, invitere inn unge arkitekter, bidra med nettverk, erfaring og kunnskap. 

Jeg er heldig som får sitte hos Plan Arkitekter her i Trondheim. De lar meg låne kontorplass, jeg kan skrive noen timer her og der, jeg får innsikt i prosjekter med ulik kompleksitet og faglig oppfølging, og i bytte får de en ung kollega som gjøgler litt i lunsjen. 

For meg har det vært nøkkelen til at det faktisk er mulig å satse selv. 

Ett forbund, for faen

NAL, AFAG og Arkitektbedriftene drar i hver sin retning. Denne fragmenteringen gjør oss svake. Ingen leger eller jurister ville akseptert tre parallelle forbund. Vi trenger én organisasjon, ikke tre. Som en liten faggruppe må vi søke sammen bak en felles front, for fraværet av en tydelig profesjonsetikk er alvorlig. 

I Norge er arkitektens ansvar snevret inn til rollen som ansvarlig søker, og prosjekterende etter plan- og bygningsloven. Det gir et svært alvorlig juridisk ansvar, uten noe reelt profesjonelt mandat. Arkitekten reduseres til en saksbehandler, ikke til en samfunnsaktør. 

I Storbritannia har RIBA (Royal Institute of British Architects) etablert en annen modell. Medlemmer er forpliktet til å følge Code of Conduct, de har obligatorisk faglig oppdatering (CPD) og de arbeider etter en felles modell (Plan of Work). Det gir en klar forståelse av arkitektens rolle og ansvar. Hos oss finnes ingen tilsvarende struktur. Resultatet er en profesjon som altfor ofte oppfattes som et kranglete mellomledd, snarere enn som fagfolk med helhetlig ansvar. 

Et samlet norsk forbund må starte med å etablere en profesjonsetikk. Arkitekter som systematisk undergraver faget, må kunne møtes med konsekvenser.

Å få respekt fra andre begynner med å ha selvrespekt. 

Cash is king

DOGA mottok 73,3 millioner kroner i statsbudsjettet for 2025. Lite av dette har blitt omsatt til et reelt arbeidsgrunnlag for arkitekter. Midlene går i hovedsakelig til administrasjon, markedsføring av ordninger, rapporter om ordninger og prisutdelinger uten premiepenger. 

I Danmark har stiftelsen Realdania siden 2000 delt ut over 20 milliarder danske kroner til aktører og prosjekter innen arkitektur, byggeri og byutvikling. Effekten er tydelig: En generasjon av innovative og selvstendige arkitekter har fått utvikle seg, og arkitekturen har fått et bredere nedslagsfelt. 

Norge trenger et tilsvarende skifte. 

DOGA-midlene bør fordeles som arbeidsstipender og utviklingsmidler, ikke som interne driftsmidler. Jeg kan garantere at det kommer flere prosjekter, nytenking og systemendring gjennom at nye aktører får handlingsrom, enn ved at en komité skal bestemme seg for at de skal lage enda en rapport om hvordan innovasjon skal oppstå fra løse lufta. 

Det offentlige som katalysator!

Kommunene sitter på en nøkkel de sjelden bruker. Offentlige anskaffelser under 1,3 millioner kan lyses ut med enklere prosedyrer. Dette burde vært en inngangsport til nye praksiser. I dag pakkes små og ukompliserte prosjekter inn i enorme rammeavtaler, og gjennomføres rutinepreget og dovent. 

Nasjonale turistveger viser hva som skjer når man velger annerledes. Siden starten i 1994 har over 250 arkitektur- og landskapsoppdrag blitt gitt til små og mellomstore kontorer. Resultatet er prosjekter som både har løftet norsk arkitektur internasjonalt og gitt unge arkitekter en plattform å vokse på. 

Kollegialitet og pris

Arkitekturfaget mangler i dag et transparent prissystem.

Det finnes ingen felles normer som gjør det mulig å forklare hva ulike oppgaver faktisk innebærer av tid, ansvar og risiko. Feltet overlates til tilfeldige, useriøse kilder – ofte KI-genererte – som påstår at en byggesøknad koster 3-4000 kroner, eller at en skreddersydd enebolig kan tegnes for 40 000,-.

Når slike aktører kjøper spalteplass på Google, og resten av oss ikke en gang tør å publisere plantegninger for å bevare bedriftshemmeligheter, er det disse misoppfatningene kundene møter. Resultatet er et marked hvor vi har abdisert fra å forklare arkitekturens reelle verdi.

Det andre problemet er systemisk: Store konsulentselskaper tilbyr ublu timepriser (det er lov å søke innsyn, vettu) for å underby konkurrentene i kampen om rammeavtaler og prosjekter. Differansen tas igjen i den andre enden – gjennom tillegg, endringsmeldinger eller volumsalg av ingeniørtjenester.

For mindre kontorer er det klin umulig å konkurrere på slike vilkår, og resultatet blir at arkitektfaget presses ut til fordel for konsulentlogikk. 

Et fag som ikke selv setter grenser for pris og kollegial praksis, overlater sin legitimitet til markedskreftene, og da stiller vi svakt. Vi trenger derfor et kollegialt prissystem. Ikke en prisliste, men en norm som tydeliggjør ansvar, kvalitet og tidsbruk. Ikke minst må det være mulig å sanksjonere systematisk undergraving.

Profesjonsansvar betyr også å beskytte faget. 

Beskyttet tittel, kom igjen da

At «arkitekt» fortsatt ikke er en beskyttet tittel, er en farse. Enhver kan bruke den, uavhengig av utdanning eller kompetanse og det svekker både kvalitet og troverdighet. En beskyttet tittel er nødvendig for å gi profesjonen vår autoritet.

Utdanningen forbereder heller ikke studenter på ansvaret. Man lærer å tegne og drøfte svevende problemstillinger, men møter et arbeidsliv der juss, prosjektøkonomi, forskrifter og ansvarsrett er avgjørende, dette overlates til praksisjokket.

Også her kan vi lære av RIBA. I Storbritannia er profesjonsutdanningen tredelt: Utdanning, praksis og kontinuerlig faglig utvikling henger sammen. Det er her en sterkere og enhetlig arkitektorganisasjon ville fungert som en nødvendig kobling mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet.

Til slutt:

Generasjonen som nå utdannes, har aldri trodd på Arkitekten som en eneveldig gud som konstruerer verden gjennom plan, snitt og fasade. Vi ser på oss selv som samfunnsaktører, med ansvar for ressursbruk, lokalsamfunn og helhetlige prosesser. Det er et mer realistisk bilde av hva arkitektur faktisk er – og et bilde som i større grad samsvarer med samfunnets behov.

Skal vi opprettholde arkitekturen som fag- og samfunnsinstitusjon, må vi bygge en bransje som speiler dette ansvaret: en profesjon med tydelige etiske rammer, reell kollegialitet og plass til nye stemmer. 

Det å slippe unge arkitekter til er derfor mer enn en trivelig gest, det er en fundamental forutsetning for at arkitekturen skal kunne fylle sin rolle som samfunnsformer, og for å sikre profesjonens relevans i fremtiden. 

Vi står her klare vi – gjør dere?