Meninger / Debatt
Danske AO svarer Tina Larsen: Byplanleggingen er steril og historieløs, og arkitektene bærer ansvaret
Av Jep Loft
Heia motstandsarkitekturen!
På tross av en temmelig dyster situasjon for arkitektur som premissleverandør for urban utvikling, kan det tenkes at vi har kommet til et vendepunkt, skriver Maria Inês Correia.
Av Maria Inês Correia
På tross av en temmelig dyster situasjon for arkitektur som premissleverandør for urban utvikling, kan det tenkes at vi har kommet til et vendepunkt, skriver Maria Inês Correia.
Av Maria Inês Correia
Maria Inês Correia, master i arkitektur/faglig leder i Fjord arkitekter.
Foto: Camilla H Jenssen«Modern building is now so universally conditioned by optimized technology that the possibility of creating significant urban form has become extremely limited.»
Allerede i 1993, i Towards a Critical Regionalism: Six Points for an Architecture of Resistance, pekte den britiske arkitekten og teoretikeren Kenneth Frampton på hvordan teknologi og spekulasjon har bidratt til å redusere arkitektur til et puslespill av elementer predefinert av produksjons- og optimaliseringsbehov.
I 2026 er avstanden mellom bygg og natur – mellom byggindustri og arkitektur – blitt enda større. Teknologisk optimalisering og økonomisk logikk styrer i stadig større grad form, materialitet og byrom, på bekostning av stedlig forankring og arkitektonisk mening.
Samtidig ser vi stadig flere arkitekter stille spørsmål ved ukritisk bruk av teknologi og materialer, og som orienterer seg mot biotilgjengelige materialer, ombruk av eksisterende bygg og en mer ressursbevisst praksis.
En av de viktigste bidragsyterne til lav arkitektonisk kvalitet i dag er – slik Frampton allerede pekte på i 1993 – spekulasjon. Boligbygging er det tydeligste eksempelet. Her er økonomi den dominerende drivkraften, ikke arkitektonisk eller stedlig kvalitet.
Spekulasjonen er samtidig normalisert gjennom et bredt akseptert narrativ om høye boligpriser, forklart med boligmangel, og løst med ett svar: mer boligbygging.
Det er essensielt å diskutere boligmangel og behovet for flere boliger. Samtidig bidrar dette narrativet til å drive tomteprisene opp. I den nyliberalistiske økonomiske virkeligheten vi befinner oss i idag, er direkte regulering av tomtepriser i praksis umulig. Dermed forblir tomteprisen en avgjørende premissgiver for prosjekters økonomiske rammer – og for arkitekturens handlingsrom.
Standardiserte detaljer og materialer tas i bruk for å presse byggekostnader ned, ikke nødvendigvis fordi de er billigere å produsere eller bedre, men fordi de er forhåndsgodkjente og passer inn i etablerte systemer. Forestillingen om at preaksepterte løsninger er synonymt med effektivitet, kvalitet og lavere kostnader, bidrar også til at riving ofte velges fremfor ombygging og transformasjon.
Parallelt forsterkes disse tendensene av ukritisk bruk av teknologi. Ikke bare gjennom trafikk, som fortsatt er relevant 33 år etter Frampton, men også gjennom tekniske krav som løses ved hjelp av teknologiske systemer. Dette skjer fordi vi som samfunn har valgt maskiner og syntetiske materialer som preaksepterte løsninger, fremfor å videreutvikle materialbruk og ventilasjonsprinsipper basert på tradisjonell byggeskikk.
Resultatet er økte byggekostnader, mer komplekse planleggings- og byggeprosesser, hvor arkitektonisk kvalitet – som ikke lar seg kvantifisere – systematisk underprioritertes. De eneste faglig argumentene fra arkitekter i prosjekteringsgrupper som blir tatt på alvor er de som kan måles – reguleringsplan og TEK17.
I tillegg til dette kommer BIM-prosjektering. Arkitekten forventes ofte å modellere elementer uten å være involvert i beslutningsprosesser, og holdes ansvarlig ved mangler. Resultatet er at arkitektur reduseres til en administrativ disiplin med formelt ansvar, men begrenset faglig innflytelse. Tidsbruken knyttet til korrekt BIM-modellering står i et åpenbart misforhold til den arkitektoniske kvaliteten som faktisk oppnås i det ferdige resultatet.
På tross av en temmelig dyster situasjon for arkitektur som premissleverandør for urban utvikling, kan det tenkes at vi har kommet til et vendepunkt. Jeg blir håpefull når jeg leser at så mange tør å stille spørsmål ved den boligmodellen vi har i dag, som undersøker nye materialer og tekniske løsninger, som presser fram ombygging og ombruk, som tar kampen for arkitektonisk kvalitet og bevaring av naturen, og som rett og slett ikke aksepterer de gitte premissene uten motstand.
Ja, det kan være ubehagelig å se øyne rulle når man stiller spørsmål. Derfor er jeg takknemlig for alle som ikke gir seg lett. Det er inspirerende, og det gir håp.
