Hjelp oss over gjerdet, da

Medvirkning har det siste tiåret for alvor kommet på dagsordenen. Det paradoksale er at samtidig som verdien av medvirkning løftes frem, blir den stadig mer metodisk formalisert. I stedet for at arbeid med innsikt og forankring er integrert som en naturlig del av prosjektutviklingen, erfarer vi stadig oftere at det gjennomføres som en helt egen del av prosessen, før vi som formgivere kommer inn.

Det som bekymrer meg i dette, er at viktig innsikt kan gå tapt. Når vi som planleggere kommer inn for å gjøre et utredningsarbeid, og vi mottar innsiktsarbeidet i form av en rapport, skaper det en avstand og unødvendig ekstraarbeid når vi da skal sette oss inn i situasjonen, menneskene og stedet vi jobber for og med.

Vi har vært så heldige å få jobbe med flere innovasjonsprosesser, gjennom Doga-initierte tiltak som Gnist og DIP, men også andre strategiske utviklingsprosjekter, både som egen praksis, og i samarbeid med dyktige tjenestedesignere. Her bidrar vi nettopp med det steds- og romlige perspektivet, men også med forståelsen av hvordan steder, mennesker og strukturer henger sammen.

Likevel opplever vi at vi i økende grad faller utenfor de fasene hvor de første premissene blir lagt. Årsaken er i mange tilfeller kvalifikasjonskrav som ekskluderer oss som faggruppe, selv om vi egentlig besitter den kompetansen som trengs.

Ett eksempel på dette er kommunale utlysninger for stedsutviklingsoppdrag som krever at man må ha sertifisering på at man har Doga-kurset «Designdrevet innovasjon» på CV-en. Selv fikk jeg avslag da jeg søkte om å få ta kurset som gir denne sertifiseringen, begrunnet med at jeg er arkitekt, og ikke designer. Når vurderingen for hvem som får sertifisering baseres på tittel heller enn faktisk kompetanse og erfaring, risikerer vi å opprettholde et kunstig skille i et felt som i praksis er langt mer overlappende.

For selv om vi på ingen måte kan erstatte tjenestedesignerne, har jo vi også metoder for å forstå, bearbeide og oversette innsikt. Det ligger i faget vårt å gjøre komplekse sammenhenger forståelige. Ikke bare visuelt, men sosialt, romlig og strategisk. Det handler også om forankring; de vi jobber med, kjenner igjen sine behov og perspektiver, nettopp fordi vi oversetter innsikten sammen med dem og ikke i etterkant. Denne evnen til å gjøre innsikt tilgjengelig og meningsfull, og samtidig holde fast ved stedets og samfunnets realiteter, er en integrert del av arkitektfagets bidrag til innovasjonsarbeid.

Å oversette komplekse prosesser til noe tilgjengelig og brukbart er helt avgjørende. Og her har tjenestedesignere mye å bidra med. Men slik Anders Rubing påpeker, kan forenkling også føre til at viktige lag av virkelighet forsvinner.

Poenget mitt er dette: Det handler ikke om fagmotstand. Det handler om at arkitekter, planleggere og landskapsarkitekter ikke må fratas muligheten til å få bidra inn i innovasjonsprosessene, og der innsikten faktisk skapes. Vi må jobbe på tvers, og ikke i siloer.

Innovasjon skjer ikke på et gjerde. Den skjer i møtet mellom fag, i forståelsen av sted og i den langsomme, krevende jobben med å forstå, forankre og bearbeide innsikten.

Skal vi være innovative, må vi også få lov til å delta i innovasjonen.