Hva har Bogotá og Paris til felles – og hva burde vi ha mer av i Oslo?

Lommeparker – små grønne byrom er ikke bare hvileplasser i en hektisk by, de er også demokratiske rom som gir tilgang til naturen for alle, uansett bakgrunn, behov eller inntekt. De tilbyr lek, hvile, møter og ettertanke, og kan oppstå på tomme hjørner, tidligere parkeringsplasser eller som restarealer.

For meg er disse parkene nærmest symbolske en slags byrevolusjon i miniatyr. Arealer som kunne vært brukt til kommersielle formål eller parkering, blir tilgjengelige for alle. Man går fra byens høye tempo til et roligere øyeblikk, omgitt av blomster, fuglekvitter og pusterom.

I Paris så jeg barn leke, eldre hvile og naboer slå av en prat i skyggen. Mange hadde med seg hundene sine, som løp fritt og nøt de første dagene av våren. I Bogotá er disse parkene ofte enda mer aktive med kunstverk, treningsapparater og små scener for lokalt kulturliv. Her er parkene nabolagets naturlige møteplasser: inkluderende, åpne og i konstant bruk.

Lommeparker fungerer som urban akupunktur små, presise inngrep med stor effekt. I byplanlegging snakker vi ofte stort og langsiktig, men hva om vi også turte å eksperimentere mer? Hva om vi åpnet for å prøve og kanskje feile? Møteplasser som integrerer mangfoldet som Oslo rommer.

I Oslo har vi mange flotte offentlige rom. Likevel kan de av og til oppleves som om det mangler plass til det uventede og det spontane. Kanskje bør vi tenke mer på slike halvoffentlige rom som broer mellom det private og det offentlige.

Jeg håper å se flere prosjekter som “Bylivsgata Grønland og Nedre Grünerløkka”, Gartnerløkka og Klatreparken på Enerhaugen er også veldig gode eksempler. Selv om det er utfordrende, hva om vi prøver å skape rom som fungerer hele året? Jeg er en av de første som vil være inne når mørket kommer, men det er også når jeg trenger mest sosial kontakt  – i hvert fall til jeg lærer meg å gå på ski.

Tilgangen til grønne områder er ofte ujevnt fordelt. I mange byer som Bogotá har lavinntektsområder færre grønne rom. Lommeparker kan her jevne ut forskjeller, skape sosial balanse og bygge tilhørighet.

Grøntområder er heller ikke bare et estetisk pluss. De er avgjørende for folkehelsen. Studier viser at tilgang til natur reduserer stress, forbedrer luftkvalitet og øker fysisk aktivitet.

I sin doktorgrad «Restorative components of small urban parks», peker Helena Nordh på hvordan boligpress truer grønnstrukturen. Lommeparker er en del av løsningen – og et konkret uttrykk for Oslos arkitekturpolitikk fra 2020. Visjonen om en grønnere, varmere og mer skapende by for alle, blir reell når små grønne lommer spres i tettbygde områder. Særlig peker disse initiativene på innsatsområde B: Å utvikle gode byrom og forbindelser – vakre, trygge og tilgjengelige steder som styrker byliv og fellesskap.

Denne spenningen mellom urban vekst og behovet for rekreasjon krever smartere planlegging. Et nettverk av små parker der man kan unnslippe byens støy – uten å forlate den.

Paris satser stort med prosjekter som Réinventer Paris og Oasis Schoolyards, og prinsippene bak 15-minuttersbyen gjør byen grønnere og mer tilgjengelig. I Bogotá finnes det ofte ingen overordnet plan i uformelt utbygde områder – folk skaper selv rom for lek og fellesskap. To byer, to tilnærminger, men samme mål: små grønne lommer der mennesker møtes. Hva med en Oslo-versjon?

Oslo har ren luft, marka og solid planlegging. Men kanskje mangler vi de små, sosiale pustehullene – steder du kan være uten å kjøpe noe, eller bare sitte i fred. Lommeparker er ingen mirakelkur, men de er et lavterskel, inkluderende og grønt verktøy for en mer levende byhverdag.

Som urbanist er hjertet mitt mangfoldiggjort mellom mange byer. Jeg vet, både personlig og profesjonelt, hvor mye vi kan lære av hverandre. Men da må vi tørre å endre oss, å være sårbare, å skape et felles språk som fagfolk og borgere.

Kanskje er det på tide å drømme større.