Meninger / Debatt
Å bytte tid mot kvalitet, kan områdeutviklingsstrategi være svaret?
Av Ola P. Tangvik
Hva har danske parkeringshus og det norske Nasjonalmuseet til felles?
... Du gjettet kanskje riktig: grønne vegger.
Av Even Bakken
... Du gjettet kanskje riktig: grønne vegger.
Av Even Bakken
Even Bakken er landskapsarkitekt og gruppeleder for park og uterom i Norconsult.
Foto: privatForrige uke, i Instagrams endeløse scroll, dukket det opp en reklame for dokumentaren «Det nye museet» på Østengen og Bergos firmaprofil. Det gjorde inntrykk. Klaus Schuwerk avslutter sitt resonnement med ordene: «What’s the center of the city at all, are humans», og Kari Bergo svarer, like lavmælt som presist: «And humans, they don’t only like grey, grey, grey, grey, grey stone.»
Igjen var det den grønne vegetasjonen som trigget diskusjonen, det levende, det som endrer seg, det som gjør arkitekturen mindre monumental og mer menneskelig.
Som arkitekter gjør vi som hør og bør: Vi reiser på kontinentale studieturer for å la oss inspirere. Men noen ganger er det ikke byens store festplasser som setter seg, men det uventede. I mitt tilfelle var det ikke gatene, parkene eller sjøfrontene i København som brant seg fast i minnet sist, men de grønne veggene på de introverte parkeringshusene i Ørestad og Nordhavn.
P-hus Ejler Bille, P-hus Lüders av JAJA Architects, P-hus Robert Jacobsen av Christensen & Co – alle disse byggene har gjort noe som få parkeringshus tillates å gjøre: De har fått kle seg i vegetasjon, og de gjør det med stolthet. Grå konstruksjoner blir plutselig levende når klatrende grønnstruktur bryter flatene.
Det er en arkitektur som ikke bare fungerer, men som forandrer seg, vokser, modnes og får identitet over tid.
Landskapsarkitekter har en egen disiplinert tålmodighet. Mens byggingsarkitekturen vet hva den har levert idet ferdigattesten signeres og snoren klippes, sier vi noe helt annet: Kom tilbake om ti år. De små grå pinnene vi setter i jorda langs bygget er kanskje beskjedne i starten, men de kan etter hvert ta over og fargelegge fasadene.
Det er en stille forvandling som skjer uten fanfare, en arkitektur som vokser ut av bakken og blomster i sitt eget tempo.
Hver gang jeg går inn dørene til Arkitektenes hus for å delta på et arrangement eller fest med Norske landskapsarkitekters forening, henger Fallopia baldschuanica der som en påminnelse, planten «Arkitektens trøst». Et litt humoristisk, men samtidig svært treffende symbol.
Den minner oss om at selv det mest hardføre og grå kan bli innhyllet i noe grønt og levende, hvis man bare slipper det til. Norsk arkitektur kan være grå, men den kan like gjerne være grønn. Det er ikke et spørsmål om estetikk alene, men om holdning og tørre å ha en tydelig grønn stemme.
P-hus Lüders av JAJA Architects.
Foto: Even Bakken
P-hus Robert Jacobsen av Christensen & Co.
Foto: Even Bakken
Nasjonalmuseet i Oslo.
Foto: Even BakkenDerfor er det heller ikke rart at Østengen og Bergo, som fyller 30 år i år, står frem og stadig løfter den grønne diskusjonen. De er sterke faglige stemmer som bygger kvalitet med planter, materialer og stedlige løsninger, og det resulterer i priser. Landskapsarkitekturprisen, som ble stiftet av NLA i 2015, har de vunnet to år på rad, til og med etter hverandre.
Det er en sjelden prestasjon, men ikke overraskende. Østengen og Bergo viser at vegetasjon ikke bare hører hjemme i mellomrommene, men at det også kan og bør være et bærende grep i arkitektoniske uttrykk.
Om inspirasjonen deres kommer fra parkeringshusene i København eller fra Norges Nasjonalbibliotek, med sin villvin som hver høst dukker opp på alles Instagram-feed, vites ikke. Kanskje er det en kombinasjon. Kanskje er det bare en konsekvens av å se hva vegetasjon faktisk gjør med en fasade når den får tid, plass og prioritet.
Vi vet bare at det fungerer, at det gjør oss mer oppmerksomme på årstidene, og at byggene får en helt egen rytme som ikke kan tegnes, kun dyrkes frem.
Mitt håp, eller kanskje min lille arkitektfaglige fantasi, er at noen får oppdraget med å fargelegge Munchs fasade i grønt. Og at Østengen og Bergo blir de som får gjøre det. Det ville vært et vakkert parallellbilde til Edvard Munch som sto på den grønne Ekebergåsen, skuende utover den grå byen, da han fant inspirasjonen til sitt ikoniske skrik.
Kontrasten mellom naturen og byen har alltid vært en kilde til kunstnerisk kraft. Den kan også være en kilde til bedre byer.
Så kjære Østengen og Bergo: Gratulerer med 30 år. Takk for at dere tar ansvar for vegetasjonen. Takk for at dere ikke bare bearbeider mellomrommene, men også fargelegger våre nye bygg i grønt. Takk for at dere minner oss om noe helt grunnleggende: Arkitektur må gjerne være monumental og grå, men den blir bedre når den også får være levende.
Og til slutt: de store, vakre villvinbildene på Nasjonalmuseet, som varierer med sesongen, gjør oss ikke bare estetisk tilfredsstilte. De gjør oss, med Kari Bergos kraft, våre hjerter litt varmere.
Riktig god fest!
