Hva kan vi lære av Arnstein?

En vakker bygning kan like gjerne hente inspirasjon fra flere kilder, fra middelalderens gårdstun og sveitserstil til funksjonalismens enkelhet. Norsk arkitekturhistorie er rik, og vi trenger arkitekter som forstår den dybden. Ikke for å reprodusere fortiden, men for å bruke den som ressurs. Derfor er det kanskje ikke klassisismen vi skal løfte opp som den hellige gral, men lære litt av Arnstein. Han forente historisk innsikt med samtidens behov og skapte noe nytt, forankret og vakkert. Kanskje det er akkurat det vi trenger nå?

Hva er det som gjør at noen bygg oppleves som tidløse, vakre og stedegne, mens andre oppfattes som fremmede eller rotløse? Arnstein Arneberg (1882–1961) var en av de mest markante arkitektene i norsk arkitekturhistorie. Han har tegnet alt fra Oslo rådhus og FNs sikkerhetsrådssal, til kataloghus på Røa og vegglamper på slottet. Hans prosjekter viser at det går an å skape moderne arkitektur med dype historiske røtter. I dagens arkitekturdebatt som i dag ofte kretser rundt stil, identitet og forholdet mellom nytt og gammelt, mener jeg at Arnebergs metode fortsatt mye å lære oss.

Arneberg var opptatt av å bygge videre på norske og europeiske arkitekturtradisjoner. Etter utdanning i både Norge og Sverige reiste han rundt i norske bygder for å studere middelaldertun, stavkirker og laftede gårdsanlegg. Han mente at den lokale byggeskikken inneholdt tidløse prinsipper som proporsjon, materialkvalitet og menneskelig målestokk – som kunne brukes i ny arkitektur. Dette var ikke et nostalgisk prosjekt, men en aktiv leting etter arkitekturens grunnverdier.

Oslo rådhus (ferdigstilt 1950), som han tegnet sammen med Magnus Poulsson, er en kulminasjon fra disse studiene samt samtidens modernismeidealer. Fasaden er stram og monumental, men bygget er dekorert med kunst og symbolikk fra norsk historie. Interiørene – med utsmykking av blant andre Henrik Sørensen og Alf Rolfsen skaper en helhetlig fortelling der politikk, kunst og nasjonal identitet flettes sammen. 

Bygget ble et landemerke, både fordi det representerte samtiden, og fordi det forankret seg i fortiden.

På samme måte valgte Arneberg å innrede FNs sikkerhetsrådssal i New York (1952) med motiver og former som skulle uttrykke håp, fred og kulturell dybde. Her kombineres skandinavisk design med symbolkraft med blant annet i Per Kroghs veggmaleri med føniksen som stiger opp av asken etter krigen. Også her handler det om å gi mening gjennom form.

Dagens debatt kan på mange måter oppsummeres med at vi trenger bygg som «snakker med stedet». Folk vil kjenne seg igjen i arkitekturen og den må ikke være lik i Alta og i Asker. Samtidig har vi fått en debatt der ord som «klassisk», «stil», «samtidsarkitektur» og «historisme» brukes både som hedersord og skjellsord.

Her er Arnebergs arbeid relevant. Han viste at det er mulig å forene det moderne med det historisk bevisste. Han kopierte ikke gamle stilarter, men brukte deres språk som proporsjoner, strukturer og materialer på nye måter. I motsetning til mange nyere bygg som fremstår generiske og stedsløse, hadde Arnebergs arkitektur en tydelig forankring i norsk identitet og landskap. Det handler ikke om å gå bakover, men om å ha med seg noe i hånden når vi går fremover.

Arnstein Arnebergs metode gir et viktig korrektiv til en tid preget av hurtige løsninger og en ukritisk debatt om pent og stygt. Ved å studere historie og bygge på tradisjoner, skapte Arneberg byggverk som både hadde karakter og varighet.

I dagens arkitekturdebatt hvor ønsket om stedstilhørighet og kulturell dybde er sterkere enn på lenge bør vi se til Arneberg, ikke som en modell for stil, men som en modell for metode: Å forme det nye med røtter i det gamle.