Hvem tegner byen om internasjonal kapital får definisjons-makten?

Hvordan påvirker dette arkitektene?

Jeg har tidligere skrevet om hvordan økt fondskapitalplassering i fast eiendom påvirker bolig- og leiepolitikken, og jeg undres om ikke fenomenet også kan få konsekvenser for arkitektene. Gitt at eiendomsutvikling i økende grad styres av globale fond med behov for kontroll og lav risiko, kan det påvirke hva slags løsninger som blir etterspurt? Vil det gjøre det mer attraktivt å velge billig arbeidskraft og standardiserte byggesystemer, på bekostning av lokal tilpasning og faglig dybde?

Og hva skjer da med norske arkitektkontorer, som gjerne har høyere lønnskostnader, men også store ambisjoner og idealer knyttet til sosial, estetisk og klimamessig kvalitet? Har de fortsatt en naturlig plass i en sånn modell? Kapitalfonds overordnede målsetting er naturlig nok å sikre best mulig avkastning, og noen fagre ord om samfunnsansvar og bærekraft endrer selvfølgelig ikke denne realiteten.  

Det er kanskje ikke tilfeldig at arkitekturen i byer over hele verden får et tiltagende likt preg. Det Rem Koolhaas kalte The Generic City, en stedløs, standardisert by som kunne ligge hvor som helst, blir neppe mindre tydelig om globale fond setter premissene.

Samtidig er nasjonal etterspørsel etter arkitektur svekket. I store deler av landet er det byggestopp, og nyutdannede står i kø for å komme inn i bransjen. Det er ikke bare tøft for den enkelte nyutdannede arkitekt – det er et tap for samfunnet. Et sløseri med kompetanse vi har brukt år og offentlige ressurser på å bygge opp.

Konturer av en større forskyvning

Er det lov til å undres om det vi ser tendenser til nå, ikke bare handler om konjunkturer, men også varsler en mer varig forskyvning i hvem som eier, former og setter premissene for det norske bolig- og byggefeltet? Arkitektenes handlingsrom snevres inn når økonomiske strukturer får stadig større betydning for hva som faktisk bygges. Dette er jo ikke noe nytt: Arkitekter må levere på bestillingen fra eiendomsutviklere som må sikre avkastning. 

Og selvfølgelig er deler av situasjonen preget av renteøkninger og usikkerhet som midlertidig bremser prosjekter. Men bak dette er det mulig å ane mer dybtgående bevegelser i verden, som ikke kan identifiseres på en enkel og entydig måte, men må forstås gjennom en linse som sammenholder mange ulike trekk: kapitalens konsentrasjon, «teknoføydalistiske» tendenser ingen ser alle følgene av ennå, geopolitiske føringer på materialstrømmer, stigende kostnader, økende krav om standardisering og lav risiko som prioriteres fremfor lokale kvaliteter.

Arkitektene kan havne i en dobbel bevegelse: En midlertidig nedtur i markedet, og en mer grunnleggende strukturell endring drevet av tunge økonomiske interesser.

I så fall er det relevant å stille spørsmål ved hvordan vi utformer arkitekturpolitikken vår. Hva betyr det for norsk arkitektur hvis beslutningene i økende grad tas langt unna stedet det bygges? Hvordan kan vi sikre at kapital som opererer her, også tar del i ansvaret for stedets sosiale og miljømessige kvaliteter? 

Og hvem er det som i fremtiden skal tegne: er det norske arkitekter med ambisjoner for stedet, eller blir arkitekten presset inn i rollen som architect of record, den som fører byggesaken gjennom kommunen, mens de egentlige beslutningene tas langt unna?

Jeg er ikke i nærheten av å ha klare svar på hvordan verdensøkonomien påvirker arkitekturen i detalj, eller hvordan elveløpene til de store kapitalstrømmene vil komme til å se ut. Fordi det er komplekse krefter som kan få store konsekvenser lokalt, blir det desto viktigere å løfte debatten. 

Myndighetene må forstå at arkitekturpolitikk ikke bare handler om estetikk og lokale reguleringsplaner, men om eierskap, makt og demokratisk styring. Og kanskje burde vi også spørre: Hvordan kan vi gi unge og lokale fagmiljøer reelle muligheter til å delta? Ikke som underleverandører uten reell påvirkning, men som tydelige stemmer og aktive medskapere av det samfunnet de selv skal være en del av. 

Unge fagmiljøer kan være en motkraft, dersom de får rom! Det står mange dyktige unge arkitekter klare, men de trenger et system som faktisk gir dem mulighet til å bidra.