Hvor er trærne blitt av?

Det er ikke plass til alt – men natur og mennesker må komme først

En av de grunnleggende utfordringene handler om hvordan vi fordeler areal. Byens arealer er begrensede, og altfor mye er fortsatt dominert av biltrafikk. Én ting er å etablere flere gågater og parkgater, men noe annet – og kanskje enklere – er å utvide fortauene slik at det faktisk blir plass til trær nesten overalt. Fotgjengere beveger seg sakte og trenger trær – for skygge, trivsel og opplevelse. Fra vårens blomstring til høstens farger: Trær gjør byvandringen rikere.

Det som ofte gjør dette umulig i dag er at kjørefelt, svingefelt, parkeringsplasser, og til og med sykkelveier, ofte er (over)dimensjonerte for å sikre rask trafikkflyt på hjul. Skal vi gi plass til trær og grønt liv, må vi akseptere en roligere by. Det høres jo egentlig ikke så ille ut, gjør det vel?

Dette kan virke selvfølgelig for flere, men sannheten er at mange av planleggingsverktøyene vi fortsatt bruker i dag, ble utviklet i forrige århundre, i en tid der privatbilismen ble prioritert. Det gjør det vanskeligere enn man skulle tro å utfordre etablerte «dogmer» for utforming av offentlige rom tilrettelagt for motorisert trafikk, som for eksempel krav til store svingninger.

Jo, trafikken skal være trygg, men den trenger ikke alltid være rask. Et godt eksempel på hva dette kan bety i Oslo, er Dronninga Landskaps utforming av Carl Berners plass. Her har redusert trafikkflyt ofte blitt kritisert, uten at intensjonen har blitt helt forstått. Å senke bilhastigheten var en del av målet, og det gjorde det mulig å skape et grønt møtested for mennesker i det som tidligere var et ubehagelig veikryss. 

Et annet presspunkt er utviklingen av sykkelinfrastruktur. Som sterk tilhenger av sykling mener jeg at nye sykkelfelt bør etableres, men på bekostning av bilfelt, ikke av bytrær. Dessverre skjer det motsatte altfor ofte, noe vi ser i flere gateombygginger (for eksempel i Åkebergveien på Tøyen).

Vi bør også stille oss spørsmålet om alle sykkelveier virkelig trenger et eget sykkelfelt, eller om vi kan akseptere flere situasjoner med en mer blandet (og ja, saktere) trafikk, slik som i Torggata.

Et tredje, mer teknisk tema som fortjener oppmerksomhet, er hvor mye plass vi reserverer til nødetater og renovasjonskjøretøy. Her finnes det betydelig areal å hente, men dette er for komplekst å gå i dybden på her. Likevel: Det er avgjørende hvis vi ønsker grønnere og mer menneskevennlige byer.

Oppsummert: Planleggingsmodeller viser ofte til mobilitetspyramiden med fotgjengere øverst. Men trær er glemt. Det er en alvorlig feil. Det er på tide at også trær får plass i toppen av pyramiden.

Trær begynner under bakken – og det bør også planleggingen gjøre

Friske trær trenger friske røtter – og røtter trenger plass. Som botanikeren Francis Hallé minner oss på i boken «The Good Use of Trees»: Det som skjer under bakken er like viktig som det vi ser over (Hallé, 2011).

I byene konkurrerer trerøtter ofte med et tett nettverk av rør, kabler og infrastruktur. Derfor må underjordisk kartlegging og koordinering bli et grunnleggende verktøy i byplanleggingen. Vi prioriterer allerede plass til overvann og kollektivsystemer – trærnes røtter fortjener samme oppmerksomhet.

I Oslo er arbeidet til Oslo Trær særlig viktig, blant annet ved å avdekke konfliktsoner under bakken og fremme bedre samarbeid mellom ingeniører og landskapsfagfolk. Elisabeth Sjödahls doktoravhandling ved AHO, «Deep Landscape», peker også i denne retningen.

Ikke alt kan være 100 prosent stedegent

Mange retningslinjer for planting i de siste årene krever bruk av kun stedegne arter. Selv om intensjonen er god, forenkler dette for mye et svært komplekst tema.

Bymiljøer er krevende og kunstige: Trær utsettes for salt, forurensning, tråkk, hærverk – og forhold som ligger langt unna stedegne arters naturlige habitat. I flere tiår har man identifisert robuste arter som tåler slike forhold, hvorav noen ikke er stedegne. Å forkaste denne kunnskapen er korttenkt.

Ja, fremmede arter kan utgjøre en risiko, men ikke alle.

«Kun stedegent»-politikken er enkel å kommunisere politisk og fungerer som en god huskeregel for ikke-eksperter. Men for fagfolk må det være rom for skjønn. Mange stedegne trær vil rett og slett ikke overleve i bykjernen, og i møte med klimaendringer kan de til og med forsvinne helt.

Som ETHs økologiansvarlige Jaboury Ghazoul påpeker: Å insistere utelukkende på stedegne arter er som å padle mot strømmen (Ghazoul, 2015) – det kan kjøpe oss tid, men er ingen langsiktig løsning. Mange økologer anbefaler derfor heller å kombinere stedegne arter med «assistert migrasjon», altså planting av arter fra nærliggende klimasoner, som for eksempel Skåne eller Danmark, som allerede er tilpasset det klimaet Oslo er i ferd med å få.

Vi kan ikke være for trangsynte hvis vi skal håndtere utfordringene i et klima i endring.

Slipp landskapsarkitektene til – tidlig og med tyngde

Altfor ofte blir landskapsarkitekter involvert for sent i byutviklingsprosjektene, eller våre stemmer blir underordnet ingeniører, utbyggere – og dessverre også arkitekter. Men vår kompetanse er avgjørende. Ikke bare i valg av arter, men også for å skape de rette forutsetningene slik at trær kan lykkes.

Tenk på trær plantet over parkeringskjellere. Uten tilstrekkelig jordvolum og dybde er de dømt til å dø. Likevel blir vi stadig bedt om å inngå kompromisser. Ikke av vond vilje, men fordi vi først blir involvert når de viktigste beslutningene allerede er tatt.

Dette må endres. Skal vi ta trebestanden på alvor, må landskapsarkitektene inn i planleggingsfasen fra dag én.

La oss skape plass sammen

Enhver god bonde vet at man planter trær for dem som kommer etter. Bynatur er ikke noe som skjer av seg selv. Den må planlegges, beskyttes og prioriteres – som all annen infrastruktur. Dette handler ikke om skyld. Det handler om å justere kursen, og vi må gjøre det sammen.

La oss finne plass. Først da kan vi skape et grønnere, sunnere og mer robust Oslo for generasjonene som kommer.