Hvor mange vanskelige ord skal vi bruke på å forklare at vi egentlig er ganske enige?

To ting slår meg med debatten rundt arkitekturopprøret: det ene er språket arkitektene bruker for å forklare hva arkitektur er, det andre er hvor mye arkitektene og opprørerne har til felles, skriver Magnus Ravlo Stokke.

Av Magnus Ravlo Stokke

Magnus Ravlo Stokke er sttudent, GK6 Arkitektur, ved AH.

Foto: privat

Tidligere NAL-president Gisle Løkken forklarer i sin kronikk «Arkitekturopprøret er dødt – leve opprøret» at dersom arkitekturopprøret (AO) skal bidra til samfunnsendring, så må det «frigjøres fra nostalgiens forføreriske illusjoner og konstrueres ut fra en analyse av samfunnskritiske sosiale og miljømessige problemstillinger i vår tid – og samtidig konfrontere de krefter som faktisk setter premisser for samfunnsutviklingen».

Ikke for å være vanskelig, men finnes det en enklere måte å si det samme på?

For Løkken kritiserer et opprør som har fått stor oppslutning og skapt et enormt engasjement med en svært enkel parole:

«Vi lot dette, bli til dette».

Løkken har nok godt faglig belegg for sin arkitekturhistoriske urbanismeteori, Lefebvres kritikk av agoraen som selve symbolet på demokratiet - og vi skjønner at det er med en viss forakt han fastslår at «verken ideologi eller analyse [er] spesielt fremtredende hos arkitekturopprøret».

Men spørsmålet mitt er om dette er riktig måte og språk for å imøtegå opprøret?

I sin innledende respons til AO i Aftenposten i 2021, skrev Løkken som president i NAL at en «konstruktiv samtale stopper i en mur av vrangforestillinger» og at «første hinder for en samtale er at arkitektur reduseres til stiluttrykk. Det er forståelig fordi fasader er overflater som alle umiddelbart kan se og mene noe om. Men å tro at arkitektur i dag dreier seg om dekorstilarter, er upresist og forsimplende.»

Eller sagt på en annen måte: AO er bare vås.

Kan vi ane et slags mønster eller tone?

Jeg hører mye av det samme her på AHO når AO skal avskrives som tull; «vi arkitekter har en stille kunnskap, en silent knowledge, vi bare 'vet' når noe er bra eller ei».

Er det så enkelt, eller er det faktisk litt vanskelig å forklare hva som er god og dårlig arkitektur?

Kunne arkitektene heller forsøkt å være enig med AO i at mye er dårlig, og heller satt fokus på hvordan vi kan bidra til et bedre samfunn? Kanskje til og med hengt oss på opprøret og sagt:

«Vi lot dette bli til dette - og nå skal endelig få fiksa det» med et påfølgende tredje bilde som viser hva arkitektur faktisk kan gjøre med steder og bygg som ikke fungerer godt?

Det ville vist hva moderne arkitektur, fagkunnskap og teknologi kan bidra med for å få til positive endringer. På den måten kunne vi brukt diskusjonen til å få frem hva vi som bransje faktisk er gode på, ikke bare at vi er gode til å diskreditere motparten? (For der er faktisk AO like gode, om ikke bedre).

AOs manifest krever «plass for en tradisjonsorientert arkitektur og byplan» og man kan tolke formsvarene deres til å gravitere mot 1850 +/- 50 år. De fleste arkitekter vil neppe forplikte seg til en historismebasert form-manual. Men: ser vi på punktene over hva AO ønsker seg mer av, så er mye av dette nært beslektet eller likt det moderne, norske arkitekter skriver om seg selv og sin filosofi/verdier/metode.

Det jeg leser ut av oversikten er at AO og kontorene vil mye av det samme; de vil lage gode hus og rom tilpasset en menneskelig skala; de vil passe inn i sine omgivelser; ha god arkitektur i alle skalaer: det kan leses inn i det nære (materialer, siktlinjer, tydelig lesning), det større (fasader, komposisjon, takt) og det fjerne (urbanisme, stedsutvikling, sirkulasjon og transport).

Og her er noe av paradokset til Arkitekturopprøret. Det ligger jo i navnet at det skal være et opprør – og da kan man rett og slett ikke si seg enig med mye av det etablerte – selv om både AO og arkitektene de facto kjemper for mye av det samme. NAL-president Adnan Harambasic oppsummerte denne enigheten i en paneldebatt med AO da bransjebladet Arkitektur ble lansert i mars 2023 «Det vi [arkitekter og AO] har felles er at generell kvalitet på de bygde omgivelsene må bli bedre».

Men for å opprettholde opprøret fremstår det som viktig for AOs talspersoner å mane til uenighet og da spørs det om vi som (snart utdannede) arkitekter bør kaste oss på disse uenighetene.

Skulle vi heller løfte frem likhetene vi deler for god arkitektur og brukt dette som felles kraft til å «konfrontere de krefter som faktisk setter premisser for samfunnsutviklingen»?

Kun en tanke.