Meninger / Debatt
Byutvikling uten demokratisk styring gir stygge bygg og dårlige byer
Av Sigrid Z. Heiberg
Hvorfor bygger vi fortsatt byer som ikke fungerer?
Hvorfor fortsetter vi å utdanne fagfolk til å bygge byer som ikke fungerer, når vi både vet bedre og har kunnskapen som trengs for å skape noe helt annet, spør Frederik Nygård Stokvik.
Av Frederik Nygård Stokvik
Hvorfor fortsetter vi å utdanne fagfolk til å bygge byer som ikke fungerer, når vi både vet bedre og har kunnskapen som trengs for å skape noe helt annet, spør Frederik Nygård Stokvik.
Av Frederik Nygård Stokvik
Frederik Nygård Stokvik er administrerende direktør i Ny Urbanisme Norge.
Foto: privatNorske byer tappes for liv, identitet og urbane kvaliteter. Dette skyldes ikke enkeltprosjekter, men et utdannings og planleggingssystem som i over hundre år har vært styrt av modernistiske ideer. Når bykunnskap erstattes av konsepttenkning og visuelle grep, mister vi evnen til å skape steder som fungerer for mennesker i hverdagen og som styrker fellesskap, trivsel og lokaløkonomi.
Norge står i en byutviklingskrise som ikke kan forstås som en serie tilfeldige feil. Det grunnleggende problemet ligger i hvordan vi utdanner arkitekter og planleggere og i hvilke ideologier som ble styrende for faget på 1900-tallet. Modernismen forstår byen som objekter, soner og tekniske funksjoner og ikke som et sosialt og romlig økosystem. Denne tenkemåten har fortsatt sterk makt og ligger bak både de monotone sovebyene og de ekstreme randsonene fylt med big-box handel som bryter ned etablerte bysentrum.
Arkitekturhistoriker James Stevens Curl dokumenterer i boken «Making Dystopia» hvordan modernismen systematisk fjernet klassiske byfag fra undervisningen. Urban morfologi, typologier, proporsjonslære og innsikt i gatens sosiale mekanismer ble tidligere regnet som helt grunnleggende kunnskap. Etter modernismens inntog ble slike fag erstattet av abstrakte konsepter og idéprosesser som i liten grad relateres til byens historiske utvikling eller til hvordan byrom faktisk tas i bruk. Resultatet er generasjoner av fagfolk som behersker visuelle konsepter, men som mangler verktøy for å skape fungerende byvev.
Utviklingen henger tett sammen med Le Corbusiers visjon om funksjonsseparerte byer, høyblokker i grønne landskap og total avhengighet av bilen. Disse ideene ble spredd gjennom CIAM og etterkrigstidens utdanninger og ble lenge oppfattet som selve definisjonen på fremtidsrettet planlegging.
Det skjedde til tross for at de i liten grad var basert på historisk bykunnskap eller forskning på menneskelig adferd. Moderne byforskning har senere vist at slike prinsipper skaper fragmenterte strukturer som undergraver både sosialt liv og lokal økonomi.
Varsellampene begynte å blinke allerede på 1960-tallet. Jane Jacobs viste hvordan modernismens ovenfra og ned-planlegging overser gaten som byens fundamentale sosiale rom. Senere dokumenterte Jahn Gehl med omfattende empiriske studier hvorfor menneskelig skala, korte kvartaler, mange innganger og fasader som henvender seg til gaten er avgjørende for levende bymiljøer. Likevel har denne kunnskapen i liten grad påvirket norsk utdanning eller praksis.
Konsekvensene ser vi over hele landet. Sovebyene er resultat av et system som ikke forstår byens sosiale dynamikk. De mangler sentrum, handel, møteplasser og urban rytme fordi planleggingsverktøyene som skaper slike kvaliteter ikke lenger læres bort. Samtidig har big-box-handelen overtatt randsonene. De enorme anleggene med store parkeringsflater er i praksis Corbusiers bymodell oversatt til kommersiell virkelighet. Dette ble tydelig dokumentert i dn.no reportasjen «Norske byggekolosser»
Dette er ikke enkeltstående problemer, men symptomer på en faglig tradisjon som har fjernet byens logikk fra verktøykassen. Det som tidligere var grunnleggende kunnskap om trygge gater, definerte kvartaler, estetikk, proporsjon og blandede funksjoner, er i dag blitt spesialkompetanse.
Hvis Norge skal snu utviklingen, må vi gjenreise byfaget. Det handler om å bygge videre på kunnskap som har skapt sterke byer i århundrer. Utdanningene må igjen gi innsikt i hvordan byens rom virker. Reguleringssystemet må prioritere menneskelig skala, sammenhengende strukturer og helhetlig byforming. Politikk og forvaltning må stoppe ytterligere fragmentering av sentrum og nedbygging av randsoner som undergraver byenes funksjon.
Da står bare det avgjørende spørsmålet igjen. Hvorfor fortsetter vi å utdanne fagfolk til å bygge byer som ikke fungerer, når vi både vet bedre og har kunnskapen som trengs for å skape noe helt annet?
