Meninger / Debatt
Arkitekttittel i fritt fall
Av Marianne Borge
Hvorfor EUs boligsatsing angår Norge
Hvis vi designer for resultater, og beviser dem, møter vi ikke bare øyeblikket – vi er med på å definere det, skriver Joana Sá Lima i Comte Bureau.
Av Joana Sá Lima
Hvis vi designer for resultater, og beviser dem, møter vi ikke bare øyeblikket – vi er med på å definere det, skriver Joana Sá Lima i Comte Bureau.
Av Joana Sá Lima
Joana Sá Lima er arkitekt og partner i Comte Bureau.
Oslo, 20.–24. oktober 2025: «Real action, real impact» var refrenget under årets Oslo Innovation Week (OIW).
To uker før OIW satte EU-president Ursula von der Leyen temaet bolig på fast track: En europeisk plan for rimelige boliger som kommer i år og det første EU-boligtoppmøtet i 2026. Gjennom hele 2025 har kommisjonen kjørt en Affordable Housing Dialogue for å underbygge planen. Det skiftet betyr noe i Norge, også utenfor den europeiske unionen.
Tilbake til OIW: Hos oss i Comte Bureau, sammen med InnoArch, OsloMet, Punkt Oslo, BLOXHUB, Housing Europe og New European Bauhaus, tok vi samtalen ned på bakkenivå.
Økten handlet om det som faktisk virker: Samarbeid på tvers av grenser, modeller som kan skaleres, og om lærdommer arkitekter kan bruke.
Rimelige boliger var en rød tråd. Utfordringen deles av Norge og EU, og svaret er aldri rent arkitektonisk. Det ligger i koblingene—der design møter regelverk, finansiering, anskaffelser, transformasjon og ombruk, og eierskapsmodeller.
Når disse delene stemmer, går prosjekter fra gode intensjoner til resultater i hverdagen.
Tyngdepunktet i Europa er i bevegelse. Programmer som New European Bauhaus og Horizon setter prioriteringer og åpner dører, finansierer piloter, sprer standarder og etterspør bevis for at steder gir sosial verdi. Det skyver ikke arkitekturen til side, det skjerper kravene til den.
En plan som ser bra ut på papiret, må nå bevise effekten i bruk: Bidrar kompaktboliger faktisk til rimelighet? Holder førsteetasjene seg aktive? Støtter terskler og wayfinding inkludering og trygghet? Oppdraget er i ferd med å skifte fra «Hvor mange …?» til «Hvordan kan vi løse det sosiale problemet her …?».
Hvorfor bør norske arkitekter bry seg om Brussel nå? Fordi vinduet er åpent. Den europeiske agendaen går fra piloter til plattformer: Felles verktøy, investeringskanaler og anskaffelsesspråk som gjør gode prosjekter repeterbare. Hvis norske praksiser og kommuner kobler seg på tidlig, deler erfaringer etter innflytting, dokumenterer typologier, bygger tverrfaglige team, løper de ikke etter toget, de sitter på det.
Dette handler like mye om innflytelse som om finansiering. Å vise troverdige resultater hjemme er den raskeste måten å påvirke standarder ute på.
Europakommisjonens president, Ursula von der Leyen, taler i Brussel.
Foto: Isabel Lopez RuizDet finnes også et kulturelt poeng. New European Bauhaus er ikke bare en logo, det er en oppfordring om å koble skjønnhet, bærekraft og inkludering i bygdeprosjekter folk kan ta og føle på. Det gir arkitekter et større lerret. Det legitimerer samtaler om terskler og forvaltning like mye som om fasader og former. Det handler om design som inviterer til liv, ikke bare til oppfyllelse av krav.
Vår konklusjon fra OIW er enkel: Hold det tett på praksis. Bygg partnerskap som krysser siloer, kommunale, akademiske, ideelle og private, og del på endringsarbeidet. Behandle nabolag som testarenaer, ikke som utstillingsvinduer. Publiser metoder og tall, ikke bare bilder. Og se til Europa med hensikt: Sammenlign notater, lån modeller som virker, og ta med bevis inn i diskusjonen.
Dette handler ikke om å bytte norske prioriteringer mot «Brussel-jargon». Det handler om å bruke et europeisk dytt til å fremskynde det mange her allerede vil: Hjem som er rimelige, gater som oppleves trygge, rom som støtter helse og fellesskap, og prosjekter som står seg etter snorklipp.
Hvis vi designer for resultater, og beviser dem, møter vi ikke bare øyeblikket – vi er med på å definere det.
